Den værste følelsen…


“All in” er fra poker, men det brukes ofte i hverdagslivet. La meg si deg at alt du gjør i løpet av en dag er en form av “All in”. Hver dag våkner man, håper man, går igjennom dagen som man pleier, legger seg, og gjør dette om og om igjen. Hvor mange av dere opplever å leve i nuet, åpner hjernen for det som skjer nu?

Man skal aldri si aldri hvis ikke man kan si det to ganger i samme setning er det også noe som heter, men hvis ikke man drømmer stort vil den store drømmen svinne hen, og bli som noe man tror man ikke kan få til. Jeg tror det er viktig å kvitte seg med negative energier og å omgi seg med folk som gjør deg til et bedre “jeg” som mennesker. Noen ganger er det vanskelig å si om noen er gode eller onde, dette er en ting som jeg ofte brenner meg på. Om det er på grunn av at jeg er bipolar eller om jeg er for naiv i forhold til mennesker vet ikke jeg. Jeg tviler fortsatt på menneskene jeg har livet mitt, er usikker på om de forteller meg sannheten, eller bare “laller” med for å ikke skape uønskelige situasjoner i hverdagen. Skulle ønske at folk var mer ærlig ovenfor hverandre, det ville gjort mange liv enklere og endel mindre stressende hoder.

Hvordan vet jeg hvem som er ekte og hvem som bare er “users”? Er det synlige tegn på den ene eller den andre rundt omkring tru?

Image

Mens jeg sitter og tenker tilbake på mitt liv og situasjoner jeg selv har vaert igjennom sammen med meg i, er det en rød tråd parallellt med beskrivelen av Bipolar lidelse. Har fått legen til å skrive henvisningen, sende den til en psykiater slik at jeg kan få en utredning og eventuellt medisiner for å gjøre hverdagen min litt enklere eller “lik” de andres hverdag. Hvorfor ting er veldig svart/hvitt i min verden har jeg ikke noe svar på, men det har alltid vært slik og jeg jobber med å få rundere kanter så å si. Etter nesten et helt år, det første året som 30, uten en fortann er jeg tilbake på scratch. Tømt for energi, men fortsatt full av håp og kjærlighet, er også fyllt opp med Cipralex. Mange råder meg til å ikke fortelle/dele så mye av meg selv med verden, men det jeg deler er noe jeg håper andre kan få nytte av. Slik at dere ser at dere ikke er alene, slik som jeg føler meg. Ensomhet er den værste følelsen og den er ikke enkel å bli kvitt. Psykologen min sier jeg kan lide av Posttraumatiskstress fra barndommen. At jeg opplevde noe som føltes som et svik/tap og som gjør at jeg “binder” meg til mennesker for fort, eller raskere enn hva andre gjør og har gjort. Hvorfor jeg ikke har noen minner om dette eller fra barndommen min synes jeg er veldig merkelig, siden følelsen sitter i kroppen som om det hendte i går.

Når jeg nu har fyllt 31 år, blir det klarere for meg hva som er viktig, og det som “alle” søker etter er et hjerte som ikke forlater deg. For i livet som i alt annet er det lyset og lyset kommer fra hjertet, som er sjelen!

Any ©

Advertisements