Det hele startet med


Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg kan jo like så godt nu som senere introdusere meg selv. Og jeg skriver allerede her, men på engelsk; Any Bryde

selfie summer 2014

Hei, jeg heter Annicken, er snart 33 år, det vil si jeg blir 33 nu i desember 2014. Er adopert fra et fjernt land, men kanskje ikke så fjernt, men det er helt på andre siden av jorden, langt avgårde og heter Sør Korea. Samtididg er det et stort spørsmålstegn i huet mitt på hvor jeg egentlig er fra.. Min indre stemme sier jeg er et voldtekstbarn, moren min var i Japan, ikke spør hvorfor. Der ble hun voldtatt av soldater, på en eller annen måte klarte hun å rømme derifra i en båt til Sør Korea, hvor hun forlot meg i en eske med en lapp på. Et navn, en dato og det var det. Jeg bodde nu på et barnehjem, hvor jeg var den yngste, mest utsatt, mest sårbar og minst. Ingen synes synd på deg når du er et barnehjemsbarn i Korea, du betyr ikke så mye… Jeg har alltid følt meg uønsket og utilpass.. Jeg hadde en eldre jente som passet litt på meg og passet på at jeg fikk litt mat hvertfall. Det var også en sykesøster eller noe i den duren som også så ekstra etter meg.. 

Mini me

At the child home

Jeg var en skabbete liten jente, som såvidt så ut till å være i live, underærnært, tynn og trist i øynene. Men var så heldig at jeg ble “plukket” ut og adoptert hit, till Norge. Til Tønsberg, nærmere bestem Eik, hvor jeg vokste opp bodde till jeg var 22 ca. Husker ikke helt for å være ærlig. Fantasien min har alltid vært helt ut av en annen verden.. Og når jeg var liten fortalte jeg historier om at faren min var soldat, vi bodde i telt, spiste svart ris og brød, men han kunne ikke ta vare på meg så derfor kom jeg til Eik. Jeg kom till en familie med mye kjærlighet, jeg var den første jenta i slekta og tok fort rollen som midtpunkt og storkoste meg etter hva jeg har hørt. Jeg optredde, sang, spilte gitar, gikk tur med plastikk hunden min og løp over till naboen på andre siden av veien. Det siste endte med at jeg stod i sele, fastbundet på terrassen, det mislikte jeg mer enn noe annet. Som igjen resulterte til hyling og skriking. Når jeg tenker tilbake til den tiden synes jeg veldig synd på mamma og pappa, som måtte takle dette. Naboene må jo tro jeg fikk konstant “juling”. Men det var absolutt ikke tilfelle. Jeg ville bare over til naboen å besøke “tante” Anna, drikke kaffe med fløte i fra kaffe skålen slik som de gjorde og spise kake. Det var en annen ting jeg gjorde da jeg kom hit, jeg spiste. Mamma sa alltid at det så ut som jeg aldri hadde sett mat før og at tallerkenen min så ut som den var blir slikket ren. Da det var bursdagsselskaper og slikt måtte maten “gjemmes” bort, for hvis jeg fant den ble den fort borte. Så “prikken” som de så fint kalte meg da jeg kom ble fort till bolla, og det var på ingen måte feil. jeg var jo så tjukk at jeg ikke klarte å komme meg opp i sofa’n en gang!

My Christening

Så langt i mitt lange, eller korte liv, spørs på øyet som ser. Har jeg vært igjennom både vær og vind. Dritt og møkk, mer enn noen burde takle og sett ting ingen burde se.. Men jeg lever fortsatt og er plantet på jorden, det vil vel si, jeg er på denne jorden, men langt ifra herifra. Jeg lever i min egen verden slik som Alice gjorde, selvlaget og fylt med mennesker, dyr og stemmer… Jeg har ikke falt ned noe hull, jeg har bare havnet her i Oslo, hvor jeg nu har bodd i 10-12 år, som sagt, forstyrret og splittet personlighet.. Så tidslinjer blir ofte litt forvridd. 

First grade

Jeg har alltid vært motstander av å skrive på norsk på grunn av mangel av ord og uttrykk. For mitt budskap er ikke å være fanzy å helle en hel haug med synonymer nedover huenen deres. Jeg vil bare få det norske folket til å få opp øya sine! Se rundt dere, på all den synlige elendigheten som er her i landet! Og hva er viktigst jo, Mannen som faller, Rosa bloggerne, Petter Nordthug fyllekjørrer and so on.. Folk fyllekjører hver dag, mannen faller også hver dag og de rosa, ja de søte små rosa bloggerne er og forblir rosa! Jeg har ingen hensikt å henge ut noen, men jeg vil at dere NORDMENN skal åpne de trangsynte nasjonalistiske øynene deres for problemene her i landet, for eksempel, jeg kan jo ikke snakke for andre, så bruker mitt eget liv som eksempel. Jeg skal dele livet mitt, jeg sliter og er diagnosert med fem forskjellige psykiske lidelser og flere angstlidelser. Har vært innlagt på Oslo Hospital, under Lovisenberg Psykiatrien og utredet samme sted. Går på medisiner, fire ganger daglig, gått på arbeidsavklaringspenger i to, snart tre år nu, går til psykolog (som jeg selv betaler), går til legen min og skal gå kurs og ekstra behandlinger på Modum Bad avdeling Oslo etterhvert, når jeg blir stabil nok, har intervju i slutten av denne måneden for å bli kartlagt. Dette er kun en smakebit av hva dere kommer til å få, ærligheten, råskapen og sannheten kommer frem. Alt som har skjedd, hvilket helvete jeg har vært igjennom og hvor mye jeg sliter hvert eneste sekund for å holde meg i live.. Kanskje dere nu skjønner hva det vil si å være psykisk syk! Nei, det er ikke alltid synelig på utsiden, hvis vi ikke er kuttere, men det er mange millioner måter å selvskade på. Og tro meg, vi har fantasi nok til å finne på mye som det “normale” øyet ikke ser.. Så velkommen til Annickens lille verden; Any Bryde, Me, Myself And I With Mental Illness…

Love,

Any Bryde

Advertisements