Døm meg eller ikke…


Jeg klager ikke, lever i et av verdens rikeste land, har tak over hodet, seng å sove i, rene klær til å ha på kroppen og penger till husleie, regninger og mat. Levd et skjult liv, med en maske på så og si hele mitt liv. Men der stopper det..

Warrior

Nu blir jo jeg med mine diagnoser: Bipolar (BD)), Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (BPD), Dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID)), Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), Angst lidelser og Spiseforstyrrelse (ED). Dette er det jeg har i hodet mitt, med DID skapes det gjerne flere “personligheter” for å kunne klare å komme seg igjennom dagen, du ser det samme i PTSD.. Disse diagnosenen er veldig vanskelig for en utenforstående å forstå hvis de ikke leser om dem. Gjelder alle ovenfor. Det finnes trigger ord, lukter, smaker, steder, mennesker, setninger, ting som kan kjøre oss på feil spor. Og da mener jeg virkelig feil. Hver eneste dag går jeg med selvmordstanker, det har jeg gjort siden jeg var 8-9 år. Jeg har prøvd uttallige mange ganger, men aldri “lykkes”. Er på en måte selvfølgelig veldig glad for det, for jeg har mistet en kjæreste på veien og jeg bærer fortsatt på sorgen. Jeg kjenner presset mer og mer, presset om å være perfekt i en verden som er så twisted og fucked som denne. En verden hvor alle skal ha photoshoppet kropp og ikke se ut som alderen sin. Jeg er ikke komfortabel i min egen kropp eller i hodet mitt.

#breakthestigma

Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på… Er det hun lille jenta på 4 år som bare sier lek med meg. Er det hun på 12 som sier døden er bedre! Er det hun på 15-16 som bare vil feste å være “gææærn” og du er tjukk! Eller er det hun på 22-23 som sier ta deg sammen du er ikke verdt noe! Er det henne på 25 som sier du er ikke god nok til noe i livet! Eller er det henne på 28 som sier du er stygg, fortjener ikke noe og kan egentlig bare ende det nu! Men så er det hun eldre som sier stå på, dress up, get up and never give up… Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på.. Men en ting kan jeg fortelle dere, at det å flere personligheter/identiteter i hodet er ingen lek eller dans på roser. Prøv å gå en dag i mine sko og se hvor langt dere hadde kommet dere! Jeg har faktiskt kommet meg et stykke i livet, jeg jobber hardt of jobber fortsatt for dette hele tiden, har ikke gitt opp. Men nu må jeg gi opp negativiteten rundt meg. Jeg vil heller være helt alene enn å sitte i et rom med folk å føle meg enda mer ensom enn hva jeg gjør når jeg er alene i min egen leilighet.

She had wings

Selvskading for meg er en lek, jeg har blitt operert fordi jeg har revet av hud og laget byller som har blitt infisert, jeg river av tånegler slik at det ikke er noe igjen, men allikevel går jeg noen ganger til pedikyr som om ingenting har skjedd.. Jeg skammer meg når de set føttene. Unnskylder og spøker det bort med at neglene er så “små”, kan nesten ikke se dem.. Så kommer sultingen og bulimien som er det eneste jeg bruker for å virkelig ha kontroll over noe some helst i livet mitt. Men jeg har ikke kontroll! Jeg har et forstyrret hodet som ødelegger meg sakte… Jeg har vært igjennom dyre tannbehandlinger, råtne tenner som har “falt” ut og måtte bli trekt. Og magesmertene jeg har hatt halve livet mitt er selvfølgelig fra bulimien, men det har jeg aldri turt å si. Jeg har gjort dette i 18 år nu, ED er min bestevenn, den jeg alltid kan stole på og den som samtidig forteller meg løgner i speilet. Men så er det den tingen som mange kanskje trodde og fortsatt ikke tror er selvskading, tattooveringene mine. De er kunst, samtidig som de er smerte og den følelsen er så deilig at det er ubeskribvelig! Jeg vet ikke hvor mye penger jeg har brukt på de, men det betyr nada. Jeg er fornøyd med alle sammen!

step into

Det å ha diagnosen BD, BPD, PTSD, DID, ED og Angst er helt ok, men jeg går på medisiner; Orfiril Retard 300mgx6 (2×3 hver dag), Seroquel Depot 750mg (hver kveld), Tolvon 30mg(kveld), som ekstra; Valium 5mg(det jeg trenger, opptil 6stk hver dag), Seroquel 25 mg(opptil 4stk) og Apodorm eller Mogadon 5mg(kveld). Dette er daglig for meg, 4 ganger om dagen tar jeg medisiner og jeg veier 53 kg og er 163cm over bakken! Dette stabiliserer meg og har hjuplet meg langt på vei, men som sagt det er mange trigger punkter som har stor innvirkning på hverdagen og livet mitt. Skulle ønske jeg kunne vaske vekk denne dritten slik som jeg pleide å skrubbe meg før, på grunn av mishandling… Men virkeligheten er at jeg må stå i jorda med begge bena, uten å fly avgårde…

Men jeg er alene, ensom og lei av dette livet. Lei av å gråte, være deprimert, ha skyldfølelse, mørke tanker og være en byrde for alle i livet mitt…

Love

Any Bryde

Advertisements

One thought on “Døm meg eller ikke…

Comments are closed.