På Tide å Bli Synlig


It’s an oldies for all you newbies..

Jeg er sliten og drenert, men samtidig har jeg lyst til å sitte her å skrive. Så da deler jeg hvordan jeg har det. Sannheten er jeg føler meg shitty, men jeg fikk kjøpt noe mat siden jeg klarte å gå i butikken. Men for tiden er det meste et ork og jeg blir fryktelig fort utslitt.. Så det er ekstra tungt for tiden, jeg føler meg så liten og ubetydelig i disse periodene. Blir stressa av sosiale settinger og for mange mennesker. Dette er tiden jeg kaller for “recharging” og det er ikke noe man forstår eller kan gjøre noe med. Bipolar er ikke en ønsket diagnose å bære, den tar over livet mitt og hvor mye jeg klarer eller orker. Jeg vet jo aldri hvordan dagene mine blir.. Det værste er når jeg blir sliten av alt. Og det er da jeg går i hi, graver meg ned, låser døra og ligger i og under sofan. 

cover your soul

Itillegg kommer det en høytid, nemlig jul og nyttår. Dette betyr, mennesker, sosialisering, lange minutter og mye angst og stress på forhånd. Jeg prøver selvfølgelig å være positiv, men det er ikke bare å snu eller tenke annerledes. Jeg eier ikke min egen hjerne, og tankene de har jeg null anelse på hvem som styrer for tiden.. Men jeg vet at denne sosialangsten kom kraftig tilbake etter torsdagens tilbakefall, det er ingen som er skyldig. Jeg burde tenke så langt at jeg alltid husker å ta forhåndsregler. Men det blir et kjipt liv.. Og når jeg ikke klarer annen enn å bare sitte her føler jeg meg så ubrukelig og lite verdifull. Bare det å smile er tungt, alt føles så falskt. Jeg vil ikke ha øyekontakt, orker ikke masse lyd, spiser nesten ikke, blir sliten av å gå på do, men føler at “alle” ser på meg som sur… Og jeg som alltid har vært hun optimistiske og positive jenta er nu blitt fanget i mitt  eget hodet med traumer, angst lidelser og identitetsforstyrrelser. Men det værste er BD, for den kan ikke beskrives, og jeg har fortsatt ikke helt kjennskap til mine egne grenser, men det begynner å skje ting. Jeg har innsett at nu må jeg slutte å si ja til alt, det er helt greit for meg å; “Nei, i dag orker jeg dessverre ikke.” Jeg sier jo aldri noe imot når andre sier nei..

NO

Så kommer den andre siden, manien, hvor jeg snakker nonstop, farter rundt, skal ha folk med på forskjellige ting hele tiden, men det er ingen som er der oppe med meg. Jeg har også da perioder hvor jeg ikke spiser, sover mindre, er altfor sosial og tror rett og slett at jeg kan erobre hele verden på 1 minutt! Det er en helt rå følelse, helt til jeg faller og ser hvem jeg har ødelagt for, hvor mye penger jeg har brukt og hva jeg har klart å lire av meg.. Det er rett og slett skummelt. Skal sies at jeg har bedre kontroll etter jeg begynte på medisner, men det fjerner ikke symptomer, det demper de bare. Jeg jobber med dette hele tide, hver eneste dag og lurer på om jeg får noe igjen for det snart? 

i accept

Jeg har tatt et par forhåndsregler som er veldig lurt av psykiske syke å følge. Det er veldig viktig å snakke om problemene dine, være ærlig, skaffe hjelp via lege eller psykolog, psykiater eller innlegelse, medisinering, lære om diagnosenen og medisinene, opplyse andre om problemene dine (venner, kjæreste, famile..), følge med på bivirkninger, kosthold, jobbe med seg selv og trening. Jeg har ikke kommet til trening enda, men det er fordi en voldelig eks-kjæreste tvang meg til å trene, fordi han hadde en forestilling om hvordan alt skulle være og Itillegg hvordan jeg skulle fremtre som person..

Robert Brault

Så jeg forklarer meg til folk, unnskylder meg for ting jeg ikke behøver, er redd for å være meg og leter fortsatt etter min identitet. Grunnen til at jeg sperrer meg inne er pga alt det stygge og fæle jeg føler folk tenker når de ser på meg. “Hvorfor ser hun så nervøs? Hvorfor skjærer hun tenner? Hvorfor rister føttene? Hendene hennes skjelver? Hun ser misdannet ut? Hun er ikke god nok til noe? Ser du hvor stygg hun er? Hun er tjukk? Kjeder hun seg? Hvorfor vil hun ikke ha øyekontakt?” Og dette er bare noen få eksempler på hva som kværner 24/7 i hjernen min! Og nei, det er ikke noe vi bare kan slutte med eller snu på. Grunnen er fordi jeg har aldri hatt noen høye tanker om meg, jeg har bare tenkt at det er en grunn til all elendighet og det er fordi jeg skal dele mine erfaringer med nettopp dere. Få det opp og frem fra mørket og skyggenen vi lever bak. Det er på tide å snakke om usynlige sykdommer.

Love, 

Any Bryde

Advertisements