Nytt år, nye muligheter?


2015 er i gang og med det følger selvølgelig mer smerter for meg. Ryggen min er vond og betent, så nu er jeg satt på medisiner for det. Samtidig fikk jeg nye resepter og økte Effexor fra 225mg til 300mg. Håper det gjør susen. Dette er mye jobb, mye mer enn en vanlig jobb. Dette tar alle kreftene jeg har og tomheten inne i meg blir bare større og større. Det kjennes som et stort svart hull i magen. I tilegg til alt dette har jeg mine mørke sider, selvskading, spiseforstyrrelser og stemmene som aldri holder kjeft. De finnes ikke oppløftende eller positive, jeg kan “høre” samtaler i rommet vedsidenav hvor de sitter og “baksnakker” meg. Sosial angsten tar over og jeg må bare rømme. Jeg vil ikke ha det slik, jeg ender opp med dårlig samvittighet ovenfor vennene mine og jeg tør ikke spørre dem. Jeg har mennesker i livet mitt som vil mitt beste, men jeg klarer ikke se det. Det er som et slør, jeg tror hele verden er imot meg og vil at jeg skal mislykkes. Ensomheten fører til selvskading, jeg klorer og river meg opp i ansiktet og på halsen, lager små sår hvor som helst på kroppen. Min bulimi har utviklet seg til sulting i perioder, kroppsbilde mitt er så ødelagt, fra folk som har trykt meg ned i gjørma. I speilet er det ikke noe speilbildet, men et tomt blikk som forandrer seg hele tiden. Kroppsbildet mitt er ødelagt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det tilbake. 

Broken

Jeg er sliten, har bare lyst til å sove, klarer ikke skille drømmer fra virkelighet og har venninner som absolutt ikke forstår meg. Jeg vet det kreves mer av dere ovenfor meg, men dette er en sykdom, jeg har ikke valgt dette livet. Så hvis ikke du vil være her for meg, forsvinn og ikke ta kontakt igjen! Det er et hat eller elsk forhold, jeg har ingen gråsone! Det er ikke bare å forandre eller slutte med dette. Det er dype sår, mishandling, følelsen av å være uønsket, ingen tilhørlighet og et selvbilde som ikke finnes. Jeg kan ha så mye selvinnsikt jeg bare vil, men det hjelper ikke! Det gjør meg bare mer lei meg og fortvilet, for jeg ser hva jeg gjør mot meg selv og andre i ettertid. Triggerpunktene er uendelige, kan være fra mat, til tv-reklamer, noe noen sier til meg, valg av klær osv.. Hvis dere ikke vet noe om diagnosene mine, spør, les, vis at dere ønsker å være en del av livet mitt og vær her for meg. Jeg kan trenge hjelp til de enkleste tingene når alt er som værst. Jeg føler meg som en byrde og synes det er vanskelig å snakke med familien om dette, jeg er redd, trist, ensom og føler at ingen vet hvordan dette er. Jeg kan sitte i flere timer og stirre på armene mine og samtidig tro de ikke er mine.. Jeg soner ut i samtaler, husker ikke hva som blir sagt og noen ganger er jeg nødt til å late som, for jeg synes det er flaut og måtte si at jeg ikke klarer å følge med. Det er værst hvis det er mye støy og mange mennesker, men jeg har ikke kontroll. Får jeg noen gang kontroll på stemmene?

Don't play

De andre som har BD eller BPD vet hvordan dagene kan snu, men i tillegg har jeg DID, PTSD og div angst lidelser. Det er tungt nok å bære en av disse diagnosene, men ikke alle kan medisineres, så jeg har en lang vei å gå. Men jeg har ikke gitt opp, valium, medisiner, psykolog, leger og traumeterapi er en del av min fremtid og har vært i livet mitt i to år nu. Jeg er betraktelig bedre på medisiner, jeg har kvittet meg negative mennesker, falske venner og de som ikke vil prøve å forstå. Det er ikke tungt, men nødvendig. Jeg kunne ønske jeg kunne være sammen med mannen min, han får meg til å smile, dømmer meg ikke og lar meg være meg. Men han er på den andre siden av jordkloden.. Avstanden er ikke så ille, mer tidsforskjell som gjør at det nesten er umulig å få snakket sammen. 

Love,

Any Bryde

Advertisements