Helt alene


Jeg opplever at folk er folk og veldig mange er ignorante og tar ikke inn den informasjonen de burde, hens psykiske lidelser! Jeg sliter, mer enn dere noen gang kan forestille dere. To valium er ikke nok, det tar ikke av edgen en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør noen flaue ved å dele sannheten og fortelle om psykiske lidelser. Dette er en diskusjon og et tema som må opp og frem. Få vekk tabu og stigma! Det er så mange mennesker som sliter i stillhet, på grunn av skam, redd for å skuffe de de er glad i og redd for sårende kommentarer. Men en ting kan jeg fortelle dere at hva fremmede sier om meg, driter jeg faktisk lang marsj i. Men jeg blir så lei meg og negravd når de jeg er glad i og respekterer mer enn noe annet blir skuffet over meg.

the bravest

Ja, jeg er kanskje brutalt ærlig, men jeg er sykere enn hva veldig mange av dere forstår og kan se. Jeg sliter med kraftig angst, store humørsvingninger, sover mye, vil ikke/har ikke lyst til å gjøre noe, gråter ustannselig. Jeg har egentlig bare lyst til å dø, for å være ærlig. Skal jeg være avhengig av å måtte ta valium hver gang jeg skal sosialisere i større folkemengder? Jeg har brukt de i over ti år. Doseringen på Cipralex har blitt økt til 20mg, hjelper ikke det er det over på Effexor, kan taes i større doser og vil hjelpe mot angst itillegg. Jeg går på Tolvon, det har jeg gjort i nesten 3 år, den dosen kan også seponeres ned, fordi den kan trigge angst.. Men først skal jeg se hva cipralex’n kan gjøre for meg og den har fungert før, men da var jeg på 30mg hver gang.

people may

Jeg vil være istand til å kunnen være sosial med vennene mine, ikke måtte gå hjem kl 10 fordi jeg er så sliten eller ikke orker mer. Jeg vil kunne gå på konsert, gå ut å danse, sitte på Kafé uten å tro at folk snakker dritt om meg. Alt som foregår på innsiden, jeg skjuler det, men tårene renner og jeg har mistet kontroll. Jeg er sliten, trøtt og tør nesten ikke be om hjelp. Men jeg har blitt mer ærlig og folk som sier noe til meg som jeg ikke er enig i gir jeg et ærlig svar tilbake. Og jeg ber dere på mine knær, vær så snill å les om disse diagnosene, hvis dere vil ha meg i livet deres må dere vite hva dette går ut på, hvor alvorlig det er og hvor farlig alt er for meg. Jeg tar frem selvskadingen og spiseforstyrrelsene mine for å føle at jeg har kontroll over noe i livet mitt. Men jeg ødelegger meg selv på innsiden og utsiden. Jeg finner stadig nye måter å selvskade meg selv på, steder hvor ingen kan se det.. Jeg har hatt perioder hvor jeg sitter og drar ut mitt eget hår.. Hvem vil ha det slik, jeg vil ikke lenger, jeg får hjelp, går til behandling og tar medisiner, men føler ikke at folk rundt meg forstår. Og når de ber meg om å være ærlig, og jeg er ærlig trekker de seg unna. Jeg merker det, de slutter å ta kontakt, svare eller tar kun kontakt når det er noe de trenger. Det koster ikke mye å sende meg en melding å spørre hvordan jeg har det.. Tenk om det kommer til den dagen hvor jeg ikke er her og ingen får tak i meg. Da er det forsent å angre!

IMG_8337

Men nu vet jeg, når jeg skal ut å møte mennesker må jeg ha med valium, ta en eller to før jeg går hjemmefra og ha med ekstra! Dette er min hverdag, men jeg vil ikke spise valium hver dag. Da sitter jeg heller hjemme… Jeg gruer meg allerede til jul, jeg vet ikke om jeg takler det, vet ikke om jeg klarer å reise hjem og stemmene i hodet forteller meg at jeg bør være alene. Ikke plage andre mennesker, men fikse meg selv. Ta imot behandlingen jeg kan få eller reise till Vancouver hvor mannen min er. Mørket har tatt over og tankene er ikke hyggelige, jeg har begynt å tenke på kutting.. Må spise mat jeg vet jeg ikke “kan kaste opp”, det vil si frukt, grønnsaker, drikke vann, te og kaffe.. Jeg gruer meg til jul.. Jeg gruer meg til alt, jeg ser ikke noe lys i tunnelen lenger, men jeg står på og har ikke gitt opp. Men det er enklere å gi opp når de menneskenen jeg trodde støttet meg ikke gjør det. Det er hvertfall det inntrykket jeg sitter igjen med! Jeg er suicidal, det er farlig med trigging og slikt! Så lær om sykdommene mine, jeg er mye sykere en hva dere tror og hvis ikke alvoret går inn er jeg nødt til å ha med folk til legen og eller psykologen min slik at det kan bli forklart. 

Fuck

Hver dag står jeg opp og alt jeg vil er å legge meg til å sove igjen, det er den eneste gangen jeg er “fri”!

Love,

Any Bryde

Døm meg eller ikke…


Jeg klager ikke, lever i et av verdens rikeste land, har tak over hodet, seng å sove i, rene klær til å ha på kroppen og penger till husleie, regninger og mat. Levd et skjult liv, med en maske på så og si hele mitt liv. Men der stopper det..

Warrior

Nu blir jo jeg med mine diagnoser: Bipolar (BD)), Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (BPD), Dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID)), Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), Angst lidelser og Spiseforstyrrelse (ED). Dette er det jeg har i hodet mitt, med DID skapes det gjerne flere “personligheter” for å kunne klare å komme seg igjennom dagen, du ser det samme i PTSD.. Disse diagnosenen er veldig vanskelig for en utenforstående å forstå hvis de ikke leser om dem. Gjelder alle ovenfor. Det finnes trigger ord, lukter, smaker, steder, mennesker, setninger, ting som kan kjøre oss på feil spor. Og da mener jeg virkelig feil. Hver eneste dag går jeg med selvmordstanker, det har jeg gjort siden jeg var 8-9 år. Jeg har prøvd uttallige mange ganger, men aldri “lykkes”. Er på en måte selvfølgelig veldig glad for det, for jeg har mistet en kjæreste på veien og jeg bærer fortsatt på sorgen. Jeg kjenner presset mer og mer, presset om å være perfekt i en verden som er så twisted og fucked som denne. En verden hvor alle skal ha photoshoppet kropp og ikke se ut som alderen sin. Jeg er ikke komfortabel i min egen kropp eller i hodet mitt.

#breakthestigma

Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på… Er det hun lille jenta på 4 år som bare sier lek med meg. Er det hun på 12 som sier døden er bedre! Er det hun på 15-16 som bare vil feste å være “gææærn” og du er tjukk! Eller er det hun på 22-23 som sier ta deg sammen du er ikke verdt noe! Er det henne på 25 som sier du er ikke god nok til noe i livet! Eller er det henne på 28 som sier du er stygg, fortjener ikke noe og kan egentlig bare ende det nu! Men så er det hun eldre som sier stå på, dress up, get up and never give up… Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på.. Men en ting kan jeg fortelle dere, at det å flere personligheter/identiteter i hodet er ingen lek eller dans på roser. Prøv å gå en dag i mine sko og se hvor langt dere hadde kommet dere! Jeg har faktiskt kommet meg et stykke i livet, jeg jobber hardt of jobber fortsatt for dette hele tiden, har ikke gitt opp. Men nu må jeg gi opp negativiteten rundt meg. Jeg vil heller være helt alene enn å sitte i et rom med folk å føle meg enda mer ensom enn hva jeg gjør når jeg er alene i min egen leilighet.

She had wings

Selvskading for meg er en lek, jeg har blitt operert fordi jeg har revet av hud og laget byller som har blitt infisert, jeg river av tånegler slik at det ikke er noe igjen, men allikevel går jeg noen ganger til pedikyr som om ingenting har skjedd.. Jeg skammer meg når de set føttene. Unnskylder og spøker det bort med at neglene er så “små”, kan nesten ikke se dem.. Så kommer sultingen og bulimien som er det eneste jeg bruker for å virkelig ha kontroll over noe some helst i livet mitt. Men jeg har ikke kontroll! Jeg har et forstyrret hodet som ødelegger meg sakte… Jeg har vært igjennom dyre tannbehandlinger, råtne tenner som har “falt” ut og måtte bli trekt. Og magesmertene jeg har hatt halve livet mitt er selvfølgelig fra bulimien, men det har jeg aldri turt å si. Jeg har gjort dette i 18 år nu, ED er min bestevenn, den jeg alltid kan stole på og den som samtidig forteller meg løgner i speilet. Men så er det den tingen som mange kanskje trodde og fortsatt ikke tror er selvskading, tattooveringene mine. De er kunst, samtidig som de er smerte og den følelsen er så deilig at det er ubeskribvelig! Jeg vet ikke hvor mye penger jeg har brukt på de, men det betyr nada. Jeg er fornøyd med alle sammen!

step into

Det å ha diagnosen BD, BPD, PTSD, DID, ED og Angst er helt ok, men jeg går på medisiner; Orfiril Retard 300mgx6 (2×3 hver dag), Seroquel Depot 750mg (hver kveld), Tolvon 30mg(kveld), som ekstra; Valium 5mg(det jeg trenger, opptil 6stk hver dag), Seroquel 25 mg(opptil 4stk) og Apodorm eller Mogadon 5mg(kveld). Dette er daglig for meg, 4 ganger om dagen tar jeg medisiner og jeg veier 53 kg og er 163cm over bakken! Dette stabiliserer meg og har hjuplet meg langt på vei, men som sagt det er mange trigger punkter som har stor innvirkning på hverdagen og livet mitt. Skulle ønske jeg kunne vaske vekk denne dritten slik som jeg pleide å skrubbe meg før, på grunn av mishandling… Men virkeligheten er at jeg må stå i jorda med begge bena, uten å fly avgårde…

Men jeg er alene, ensom og lei av dette livet. Lei av å gråte, være deprimert, ha skyldfølelse, mørke tanker og være en byrde for alle i livet mitt…

Love

Any Bryde