Blogg eller ikke Blogg

Her i landet er det en del rosa bloggere med temaer som mote, kropp, utseende, trening, hva de spiser, hvem som er mest populær og det savnes endel substans. Jeg forstår selvfølgelig at vi alle er forskjellig, verdsetter det høyt og ser at mange bruker det som en kjapp vei til “Norges-kjendisverden”. Men består ikke livet av mer enn det? Har dere ikke ekte problemer, er verden deres så rosa? Dere er “heldige”, men vil få sjokk når realiteten banker på døra.

Jeg vil ikke kalle meg selv en blogger, mer en fargerik skribent med uendelig av materiale. Jeg skriver og har to fungerende sider oppe, en på engelsk anybryde.me og denne på norsk. Men temaene mine går dypere til og med inn i en annen sfære og kanskje for dypt noen ganger. Jeg skriver om mine problemer, mine mørkeste hemmeligheter, psykiske lidelser, livet og selvfølgelig kjærlighet. Er ærlig og åpen og har funnet ut at det er min selvterapi for å takle denne verden og mitt wonderland som jeg lever paralellt i. Så det å kunne sette sammen med ord så godt jeg kan fungerer på både opp og ned turene. Jeg ønsker at vi kan åpne dialogen om psykiske lidelser, så vi slipper å føle oss som skygger i samfunnet. Non eksistens er ikke et verdig liv, heller ikke det å føle seg uverdig på grunn av at noen har plantet det i hjernebarken din. Livet er så mye mer og hva du sier og hvordan du oppfører mot et annet menneske kan ha seriøse konsekvenser. Men det finnes folk som absolutt ikke har noe selvinnsikt og bryter seg frem, dette er egoistene i samfunnet og de vil alltid være slik. Ja, litt egoisme er sundt, men når det er alt du har bør det ringe en bjelle. For du sitter alene og har ingen ekte venner, alt er “kjøpt” med gaver, rosende ord og falske løfter!

Det finnes folk rundt meg som har brukt mine psykiske diagnoser mot meg selvom de ikke visste om dem da, de har løyet, mishandlet meg, gått bak ryggen min og lovet meg gull og grønne skoger. Som alltid er det viktig å få frem at ACTION betyr mer enn ord. Jeg har lært dette via den harde skolen og fordi jeg tror eller har ment at jeg kan “redde” mennesker fra sitt onde selv. Men dette har ikke endt godt for meg i det hele tatt kun for dem, så jeg begynte å sette meg selv først (hvertfall noen ganger). Og skyldfølelsen i starten var ikke min smak i det hele tatt, det føltes galt og jeg trodde jeg sviktet folk rundt meg. Men jeg sitter igjen med mer energi til de jeg er glad i og bryr meg om, resten får seile sin egen sjø. Det finnes mange mennesker her som tror de kjenner meg, men jeg vil si at det ikke stemmer da jeg ikke har vært meg selv siden barndommen og den husker jeg ingenting fra. Og du ser kun det dine øyner vil se, men det er mange lag under masken min!

Jeg sitter fortsatt med spørsmål, tankekjør, minner, drømmer og et liv jeg ikke alltid kan gjøre rede for. Men min intensjon har ikke vært å være ond mot noen og vil si unnskyld til dere som ikke har fortjent min dårlige oppførsel. Selv etter alt jeg har vært igjennom setter jeg en fot foran den andre og beveger meg sakte men sikkert fremover. Jeg søker noe som er større enn meg selv, noe som sitter dypt i sjelen min og som skriker etter å bli funnet. Jeg tror vi alle er her for en grunn og har forskjellige drømmer om hva vi vil med livet vårt. Tenk tilbake på barndommen, hva ville du bli da? Kanskje du bør prøve det hvis du føler livet ikke går videre og du mangler inspirasjon. Det er aldri for sent sies det. Mitt liv er langt fra perfekt, men for første gang føles det som det er mitt liv jeg lever, i motsetning til å bli tvunget å leve en annen person sitt liv. Jeg avgjør valgene selv, gjør det jeg vil, øver på å si nei, jobber med å trives i eget selskap og velger folk jeg vil ha i livet mitt med omhu! Jeg kan ikke fortsette å være en annen enn den jeg er lenger, det har spist opp innsiden min og selvom sårene har blitt til arr betyr ikke det at jeg er healet.