The Ambassador Of South Korea In Norway


It all started in July and has been the dream I secretly dreamed my whole life. So I’ve been thinking of this for a while and searching online but I did not find information about it anywhere. So I went to the embassy of South Korea and asked where I could learn Korean. The man behind the glass kindly help me and printed out some pages for me with all the information I needed. I thanked him and walked out. I instantly called my mom and ask if I could get a Korean language lesson for my birthday present this year? And she kindly answered “of course you can if this is what you want. Education is never a heavy burden.”


I ran home and emailed the school and started on 29 August 2016. And we got a schedule for the whole semester and in there we had scheduled a literature evening, and there were a contest. I have been writing my whole life, so I thought about it and decided to write a poem. It took me probably about 15 minutes tops. And then I emailed it to my teacher and she translated to Hangeul for me. And then my practice started. I practiced all the time and we also did a small roleplay the with the class and performed a song called 보보보.


I was so nervous for the deadline and through the evening it felt like it was a 1month wait! And I also had so much nerves and I was just hoping to make my teachers proud. So finally the time came and I read my poem in my not so good korean. And I won! Best of the best! And the price was next semester free on the Korean school and I was so happy that I even started to cry I think I never won one thing alone in my life! So this was pretty much a huge deal for me and it’s from my heart and soul so yes it’s something I should probably be proud of. And it got me a Facebook message from the admin’s at school and she asked me if I wanted to join them for dinner at the ambassadors the house on the 16th of November at the Embassy of South Korea because he was really impressed with my performance and my writing. And I of course momentarily said YES and thank you for the invitation for this event.


I just kept on smiling. And then the evening came I got dressed up, sent snapchat’s all around for my own outfit to be approved. And I got thumbs up so I just took my umbrella because it was raining and walked out the door. I am walking to the tram into the tram to the underground. My wish and expectations for this night made me speechless! I was a little early and the texted my teacher that I was in the bakery waiting. And I also went to a few pharmacies before. And then she came in, and she had to get dressed or change so she changed the look in the bathroom. Then we went to the bus and that was the shortest way to walk to the house. We also met a few others, so we went together to the house.  I walked up and it was one of the most amazing house I’ve ever seen here in the Norway. And they are such warm people! I prepared a little story and like a kid I wrote it on the big yellow papersheet with the purple calligraphy pen. I think they liked it…. I think or feel the writing looked like an four year old kid drawing..but yeah anyway I am kind of. And then we had the food and they do so much in so many different things. The food was amazing and filled me like a fat kids love cake! For the first dish, the scallops a salad, then the fried vegetables like lotus, squash, shrimp and pumpkin i think. Then there were something with the kimchi with oyster and pig, then there was this roll but it was salmon with spinach and a sauce and then the soup the cabbage with the rice and purple beans the kimchi, squid and then lastly it was desert: the cheese cake and fruits and we had wine.


I took a lot of pictures and the others where taking a lot of pictures and it was such a lovely night, we talked about how I found the Korean school and of the other girl from school who also got invited.  I was so honored and I got the seat next to the ambassador, it was such a dream fulfilled! And after the dinnner I was so fired up so I couldn’t go home so I went to Rock-In and played some pool and drank a little more.

Love,

Any Bryde

Vi er mennesker


Leve med psykiske lidelser er et vanskelig liv, verden har et syn på oss og veldig mange har meninger om hva som vil “hjelpe” oss. Men lite av de forslagene hjelper, det som hjelper oss er at dere er her for oss, sitte sammen med oss, handle for oss, lage mat til oss, hjelpe til med husarbeid og alt av daglige oppgaver som dere vil se på som trivielle ting. Mens for oss er det så vanskelig fra tid til annen at vi kan bruke et par timer på å planlegge å hente posten. Daglige rutiner er viktig for oss, men så vanskelig fordi når vi våkner har vi ikke anelse om hvordan dagen blir. Ensomheten kan bli et stort hull, følelsen av at ingen forstår eller er her for oss. Dette livet er ikke noe vi velger eller styrer, det styrer oss og kan ta over alt vi før hadde “kontroll” over. 

I know youre not

Alle øynene vi ser blir til stemmer hvor de dømmer oss, sier negative ting til oss og følelsen det gir knager seg inn til skjellettet. Men å gi opp kampen er ikke et valg, vi kjemper for livet hvert eneste sekund og jeg skulle gjerne gitt dere muligheten til å g en uke mine sko. Alle mennesker som jobber med oss med psykiske lidelser bør virkelig stilles krav til, de bør utdannes, kurses og bli ordentlig opplært før de får lov til å jobbe med oss. For dere vet virkelig ikke hva det vil si å være psykisk syk, et ord kan trigge oss å spinne oss inn i et helvete av ups & downs. Etterpå sitter vi igjen ,med dårlig samvittighet, mens dere ikke bryr dere virker det som. Her i landet har vi noe som vi kaller NAV, folkene her er som regel så lite opplyst at vi hater når vi må møte saksbehandleren vår. Disse møtene er en gang i året og å bli møtt med de samme ordene som året før knekker oss. For oss er det et tegn på at dere ikke bryr dere, at vi ikke er mennesker og at dere absolutt ikke gjør jobben deres! Hva kreves det for å jobbe hos NAV? Mange av dere er grunnen til av vi blir værre, så dette bør dere virkelig ta opp å gjøre noe med.

Fighting mental illness

Mitt liv er ikke over, jeg kjemper og jobber for det. Tar medisinene mine, går til behandling, prøver å få “normale” rutiner som for eksempel hygiene og mat. I tillegg blir vi satt nederst på økonomi stigen, men staten trekker skatteklasse 1 og hvor i all verden er dette rettferdig? Det burde være en ordning for uføre som gjør at man ikke må betale skatt av uføretrygden, men av bi-inntekt hvis man har det. De rike i landet får skattelette, vi bruker alle pengene våres på behandling, medisiner og mat. Selvfølgelig klarer vi oss, men følelsen av å ikke være verdig, men en byrde for samfunnet er vanskelig å bære. 

Recognize survivors

Jeg skal innrømme jeg er heldig fordi jeg har en mann som bryr seg, ikke dømmer meg for diagnosene mine og behandler meg som en dronning. Skulle ønske vi bodde i samme by og land, men vi kommer til det etterhvert. Han jobber som en gal og er mye opptatt. Men vi får opplevd verden sammen og han lar meg være meg. Ingen tvang, drittslenging, mishandling, løgner eller falske forklaringer. Og når jeg tenker på han kommer smilet alltid frem. Selv når jeg griner får han snudd meg, og jeg har ikke vist ordentlig følelser som det på mange år. Så nu som valentines day er rundt hjørnet og jeg er sammen med en Canader, håper jeg på feiring, men jeg vet han er på andre siden av jorden. Så jeg forlanger ikke noe annet enn kjærlighet! Du er min Valentine ❤

Keep her

Love,

Any Bryde

Blogg eller ikke Blogg


Her i landet er det en del rosa bloggere med temaer som mote, kropp, utseende, trening, hva de spiser, hvem som er mest populær og det savnes endel substans. Jeg forstår selvfølgelig at vi alle er forskjellig, verdsetter det høyt og ser at mange bruker det som en kjapp vei til “Norges-kjendisverden”. Men består ikke livet av mer enn det? Har dere ikke ekte problemer, er verden deres så rosa? Dere er “heldige”, men vil få sjokk når realiteten banker på døra.

all the colours

Jeg vil ikke kalle meg selv en blogger, mer en fargerik skribent med uendelig av materiale. Jeg skriver og har to fungerende sider oppe, en på engelsk anybryde.me og denne på norsk. Men temaene mine går dypere til og med inn i en annen sfære og kanskje for dypt noen ganger. Jeg skriver om mine problemer, mine mørkeste hemmeligheter, psykiske lidelser, livet og selvfølgelig kjærlighet. Er ærlig og åpen og har funnet ut at det er min selvterapi for å takle denne verden og mitt wonderland som jeg lever paralellt i. Så det å kunne sette sammen med ord så godt jeg kan fungerer på både opp og ned turene. Jeg ønsker at vi kan åpne dialogen om psykiske lidelser, så vi slipper å føle oss som skygger i samfunnet. Non eksistens er ikke et verdig liv, heller ikke det å føle seg uverdig på grunn av at noen har plantet det i hjernebarken din. Livet er så mye mer og hva du sier og hvordan du oppfører mot et annet menneske kan ha seriøse konsekvenser. Men det finnes folk som absolutt ikke har noe selvinnsikt og bryter seg frem, dette er egoistene i samfunnet og de vil alltid være slik. Ja, litt egoisme er sundt, men når det er alt du har bør det ringe en bjelle. For du sitter alene og har ingen ekte venner, alt er “kjøpt” med gaver, rosende ord og falske løfter!

poisonous relationships

Det finnes folk rundt meg som har brukt mine psykiske diagnoser mot meg selvom de ikke visste om dem da, de har løyet, mishandlet meg, gått bak ryggen min og lovet meg gull og grønne skoger. Som alltid er det viktig å få frem at ACTION betyr mer enn ord. Jeg har lært dette via den harde skolen og fordi jeg tror eller har ment at jeg kan “redde” mennesker fra sitt onde selv. Men dette har ikke endt godt for meg i det hele tatt kun for dem, så jeg begynte å sette meg selv først (hvertfall noen ganger). Og skyldfølelsen i starten var ikke min smak i det hele tatt, det føltes galt og jeg trodde jeg sviktet folk rundt meg. Men jeg sitter igjen med mer energi til de jeg er glad i og bryr meg om, resten får seile sin egen sjø. Det finnes mange mennesker her som tror de kjenner meg, men jeg vil si at det ikke stemmer da jeg ikke har vært meg selv siden barndommen og den husker jeg ingenting fra. Og du ser kun det dine øyner vil se, men det er mange lag under masken min! 

spirit of a fairy

Jeg sitter fortsatt med spørsmål, tankekjør, minner, drømmer og et liv jeg ikke alltid kan gjøre rede for. Men min intensjon har ikke vært å være ond mot noen og vil si unnskyld til dere som ikke har fortjent min dårlige oppførsel. Selv etter alt jeg har vært igjennom setter jeg en fot foran den andre og beveger meg sakte men sikkert fremover. Jeg søker noe som er større enn meg selv, noe som sitter dypt i sjelen min og som skriker etter å bli funnet. Jeg tror vi alle er her for en grunn og har forskjellige drømmer om hva vi vil med livet vårt. Tenk tilbake på barndommen, hva ville du bli da? Kanskje du bør prøve det hvis du føler livet ikke går videre og du mangler inspirasjon. Det er aldri for sent sies det. Mitt liv er langt fra perfekt, men for første gang føles det som det er mitt liv jeg lever, i motsetning til å bli tvunget å leve en annen person sitt liv. Jeg avgjør valgene selv, gjør det jeg vil, øver på å si nei, jobber med å trives i eget selskap og velger folk jeg vil ha i livet mitt med omhu! Jeg kan ikke fortsette å være en annen enn den jeg er lenger, det har spist opp innsiden min og selvom sårene har blitt til arr betyr ikke det at jeg er healet.


 
selfie plastic      if you  

Love,

   Any Bryde