Beat’n Jeg Savner


Finne ny musikk er som medisin for sjelen, smøret på brødskiva, bensinen i bilen og vannet i kroppen. Det meste kan kureres med  musikk, rytmer gjør meg glad og noen ganger trist. Det er en av triksene jeg bruker for å ikke føle meg helt alene i verden. Jgg skrur opp lyden, synger og glemmer alt noen minutter eller timer. Savnet jeg føler når jeg hører musikk som minner meg om bestemte personer, blir jeg ofte lei meg og glad om hverandre. Det er også litt underlig å se meg selv skrive på norsk, siden jeg er vandt med engelsk. Blir vel en del av meg etterhvert dette også. 

Jeg skulle ønske det var flere spontane mennesker her i verden, bare gutse litt, tøye en grense og se hva som er på den andre siden. Mitt liv er fylt med opplevelser og jeg håper det vil fortsette slik. Jeg er på veien for å falle, men hvordan det vil gå vil tiden vise. Jeg er tryggere med denne personen enn noen andre, jeg føler at han vil mitt beste og at vi skal dele historier sammen, lage et drømmeliv. Vil dette virkelig skje og er dette ekte, jeg har aldri hatt denne følelsen før. Jeg elsker like mye som jeg hater, jeg ser i svart og hvitt, har en mørk side, mange personligheter, flere humørskiftninger enn de fleste, men jeg mangler det synlige såret, skaden som alle kan se. En mental sykdom er ikke synlig for de fleste. Ensomheten er så virkelig for meg at jeg skulle gitt hva som helst for å ikke ha det slik, men medisiner virker ikke på alt. Jeg tar Orfiril, Seroquel, Tolvon, Valium og Mogadon. Fire ganger hver dag svelger jeg piller, en rutine i hverdagen og de hjelper vel noe. Utenom deppresjonene, de kommer og varer. Så når “endelig” en manisk periode kommer, ja jeg sier endelig fordi det gir meg et løft, blir jeg fryktelig impulsiv og ekstrovert.

Jeg savner deg, du som forstår, får meg til å le, smile, vil meg det beste, holder rundt meg når jeg trenger det og ikke minst er her for meg samme hva. Det å føle seg uønsket er ikke en hyggelig tanke å gå rundt med hele tiden. Alt dere forteller meg som skjer, alt jeg prosesserer, alle mine egne tanker, det jeg sier og deres svar. Så kommer stemmenes svar, jeg har ikke kontroll på dem og de er mange. Men det å stenge meg inne i min egen leilighet fungerer helt till panikk anfallet kommer. Så jeg har lært meg å leve med dem. Hvor lenge eller hvorfor de er her, vet jeg ikke. Selvfølgelig lurer jeg, det er ikke et sekund uten at jeg hører negative ord, bemerkninger og ser hallusinasjoner. Hvorfor det er noen mennesker som trugger denne siden mer enn andre forstår jeg ikke enda. Som jeg har sagt før, jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen, jeg føler meg fremmed og så ulik allle andre. Jeg vil ha en å sitte stille sammen med, en som masserer føttene mine utenatt jeg spør… 

Og jeg vet du finnes, for de beste dagene i livet har enda ikke vært og med all min ulykke bør the rainy days være over snart..

Love,

AnyBryde

Advertisements