Vi er mennesker

Leve med psykiske lidelser er et vanskelig liv, verden har et syn på oss og veldig mange har meninger om hva som vil “hjelpe” oss. Men lite av de forslagene hjelper, det som hjelper oss er at dere er her for oss, sitte sammen med oss, handle for oss, lage mat til oss, hjelpe til med husarbeid og alt av daglige oppgaver som dere vil se på som trivielle ting. Mens for oss er det så vanskelig fra tid til annen at vi kan bruke et par timer på å planlegge å hente posten. Daglige rutiner er viktig for oss, men så vanskelig fordi når vi våkner har vi ikke anelse om hvordan dagen blir. Ensomheten kan bli et stort hull, følelsen av at ingen forstår eller er her for oss. Dette livet er ikke noe vi velger eller styrer, det styrer oss og kan ta over alt vi før hadde “kontroll” over.

Alle øynene vi ser blir til stemmer hvor de dømmer oss, sier negative ting til oss og følelsen det gir knager seg inn til skjellettet. Men å gi opp kampen er ikke et valg, vi kjemper for livet hvert eneste sekund og jeg skulle gjerne gitt dere muligheten til å g en uke mine sko. Alle mennesker som jobber med oss med psykiske lidelser bør virkelig stilles krav til, de bør utdannes, kurses og bli ordentlig opplært før de får lov til å jobbe med oss. For dere vet virkelig ikke hva det vil si å være psykisk syk, et ord kan trigge oss å spinne oss inn i et helvete av ups & downs. Etterpå sitter vi igjen ,med dårlig samvittighet, mens dere ikke bryr dere virker det som. Her i landet har vi noe som vi kaller NAV, folkene her er som regel så lite opplyst at vi hater når vi må møte saksbehandleren vår. Disse møtene er en gang i året og å bli møtt med de samme ordene som året før knekker oss. For oss er det et tegn på at dere ikke bryr dere, at vi ikke er mennesker og at dere absolutt ikke gjør jobben deres! Hva kreves det for å jobbe hos NAV? Mange av dere er grunnen til av vi blir værre, så dette bør dere virkelig ta opp å gjøre noe med.

Mitt liv er ikke over, jeg kjemper og jobber for det. Tar medisinene mine, går til behandling, prøver å få “normale” rutiner som for eksempel hygiene og mat. I tillegg blir vi satt nederst på økonomi stigen, men staten trekker skatteklasse 1 og hvor i all verden er dette rettferdig? Det burde være en ordning for uføre som gjør at man ikke må betale skatt av uføretrygden, men av bi-inntekt hvis man har det. De rike i landet får skattelette, vi bruker alle pengene våres på behandling, medisiner og mat. Selvfølgelig klarer vi oss, men følelsen av å ikke være verdig, men en byrde for samfunnet er vanskelig å bære.

Jeg skal innrømme jeg er heldig fordi jeg har en mann som bryr seg, ikke dømmer meg for diagnosene mine og behandler meg som en dronning. Skulle ønske vi bodde i samme by og land, men vi kommer til det etterhvert. Han jobber som en gal og er mye opptatt. Men vi får opplevd verden sammen og han lar meg være meg. Ingen tvang, drittslenging, mishandling, løgner eller falske forklaringer. Og når jeg tenker på han kommer smilet alltid frem. Selv når jeg griner får han snudd meg, og jeg har ikke vist ordentlig følelser som det på mange år. Så nu som valentines day er rundt hjørnet og jeg er sammen med en Canader, håper jeg på feiring, men jeg vet han er på andre siden av jorden. Så jeg forlanger ikke noe annet enn kjærlighet! Du er min Valentine ❤