Dop Landet Norge


jeg bor i en by som kaller seg en hovedstad men hva er egentlig denna byen laga av? jo nu etter 15 lange aar her skal jeg fortelle dere at her er det faen meg bare horeri dop kriminelle og korrupsjon. folk har jobber hvor de tror de er noe men hva gjoer disse folka egentlig? jo de drikker ruser seg og har barn. er dette riktig? er dette et samfunn hvor barn skal vokse opp?

i denna lille byen hvor egentlig ingen turister vil oppholde seg av forskjellige grunner. flyr folk rundt og tror de er noe fordi de spiller playback og sminker seg. kler seg i en stil som ikke passer kroppen og tror de er flotte fordi noen smiler til dem. paa toppen av dette er denne byen full av skapnarkomane. ikke et vondt ord om dere som er narkomane men dette er til dere nynarkomane og partydopere. dere som tror dere er uroerlig fordi dere tror dere er noe i bylivet. jeg ser en forandring som er forkastelig. hvor dere setter yngre og yngre paa dop og tvinger de inn i et liv ingen burde vaere i. alle utlendinger som nu er narkomane som knekker i knaerna og ikke skjoenner hvem de er. veit dere at dere oedelegger fremtiden deres? veit foreldrene deres hva dere holder paa med? nei det er ikke saa synlig paa utenlandske mennesker at de bruker heroin men jeg ser dere. overalt i hele denna byen som en gang var saa fin og som folk kunne gaa rundt i uten aa vaere engstelig for aa bli voldtatt rusa ned eller overfalt.

dere har hatt bra jobber hvor dere sitter og tar kokain i skjul og selger dop til folk paa baade deltid og heltid. dere har barn paa deling og ruser dere baade paa deltid og heltid. dere forgifter folk med sykdommer og loegner om oss som ikke lever dette helvetes livet. men sliter paa grunn av mishandling eller overgrep. dere starter utesteder festivaler hvor det selges dop i skjul og tror dere kan komme dere unna ved aa bruke sex og penger. hva i helvete er dette for et land? velferdstaten norge setter dere som er misbrukere foran oss som virkelig har problemer eller vaert igjennom og har alvorlige sykdommer. dere sykemelder dere og jukser dere til stoette fra nav ved aa klippe lime og kopiere historier fra nettet. dere sminker dere og tar paa solbriller for at dere liksom skal se ordenlig ut! skjoenner dere ikke at dere begynner aa lukte sykdommer og dop lang vei? er det saa lite intelligens i disse generasjonen at dere velger aa ruse dere for aa tro dere er noe? vil dere virkelig ende opp med sproeyta i armen?

der dere sitter i laante leiligheter eller arva hus og pusser opp og stapper dere fulle av dop og klipper og limer for aa faa enda mere penger fra nav og familie. er detta riktig? er det dette skattepengene vaare skal gaa til? jeg tipper mange av dere jobber svart og driter i aa betale skatt! jeg tipper dere gjoere innbrudd og stjeler av oss som er aerlige. vi som vil ha et samfunn hvor folk kan smil og le igjen. jeg tipper dere loeper rundt og lager loegner sladrer og planter ting for at det skal gaa utover oss andre som aldri har gjort noe galt. jeg tipper mange av dere allerede egentlig er paa heroinen uten aa innroemme det. men hva i helvete har det egentlig aa si naar dere har gravd deres egen grav?

vil dere virkelig stoette disse menneskene som tar egne valg og bruker dop og tror at det er en grunn til aa faa hjelp av staten eller nav. skjoenner dere ikke at misbruk er et valg en enkelt person tar og at det absolutt ikke hoerer hjemme noe sted utenom gatelangs i en asfaltjungel hvor dere kun oedelgger hverandre tilslutt?

ja det er en trist skjebne ja dere burde faa hjelp men hvorfor skal dere gaa foran oss som trenger hjelp er det store spoersmaalet? veit dere at dere selv har ansvar for aa komme dere ut av narkohelvete og at det ikke er en grunn til aa late som dere er syke eller sliter psykisk?

veit dere at rus og psykiatri egentlig ikke hoerer sammen? for det er helt naturlig aa faa medfoelse for mennesker med rusproblemer og ville hjelpe. men i enden er det kun deg og ditt problem. saa hvorfor er dette stoetteapparatet saa skuddsikkert mens det aa vaere utsatt for mishandling blir sett paa som aa vaere gal?

much love

To Fall In Love Six Feet Under


I fall in love with the same man every day, more and more, like it is a drug, but something that makes me feel good, a better me. Of course there are ups and downs, but when the heart beats and sing the same tune, it wants and you have to follow it. My mind is not right, but I try, work harder with this than you know, I am ill. Mental illness is like a devil, having Bipolar, Borderline, Dissociative and a few more it is a struggle. I do forget things, do things I do not remember and move stuff around, like hiding them for myself. I am fighting this every day and it is exhausting. I sometimes wonder if I will come out on the other side? And I took my bulimia again….

 

But the love inside my heart, beats hard for this man. We both have a past, but it is what it is. We know we belong together, there is nothing that will stop me from fighting this fight and I intend to win. To capture his love, heart and soul, show him that I am worth having by his side. As for me and my brain, I am not crazy, I just have a few diagnoses that make me different from other people. I wish it could be removed, but medicine and pills keep me in check, a place where i am closer to myself than for years. So I know loving me and being with me is not easy, but believe me when I say I try to I know you try. We are soul mates, we click like I have never done before. We have our moments, but I always miss him when he is not here and I love him more than life itself.

 

I am not a perfect person, far from, but I do my best and I hope you see this. you people on the streets, looking at me. I am not weird, strange or so different. On the outside, I look “normal”, but this illness is not visible, it is the invisible chronic pain and voices twirling around in my head. I do not know what is wrong with me, but apparently there is a huge mistake being me, there is nothing I can do right. I fail, I really believe I am a burden, and should not be on this earth. I belong six feet under.

 

But what do i do when he is saying we’re not in sync, is it all me or is it something that is not right. People leave me when we should talk, trying to bring the trust back in a relationship. I am sick, but it is not my fault. I feel alone in this world, always. I love with my heart and soul, but it is on its way to be broken, my spirit is gone. last night I took eight sleeping pills and two Valium, nothing knocks me out, it just make me sleep. I do not want to wake up anymore, I am tired and exhausted of this life. I really do not know what to do anymore, I break when you leave. I get that you need air, but it is always so dramatic. And that is not my style, I am a calm, mentally ill person. I live with these illnesses and sometimes I cannot control it. I hate it, I would change my life for not having these diagnoses. But I am born bipolar, what can I do? Borderline and dissociative follow me everywhere, but I really do not think anyone understand s me.

 

Love,

Any Bryde

Det Flotte med Familie


Lenge siden, tiden bare flyr. Men samtidig står alt stille. Hjernen min snurrer og tankene surrer, ingenting gir mening. Fysisk går kroppen igjennom all dritten jeg har gått igjennom de siste 30 årene. I hjernen går alt på loop, som en filmrull som aldri vil stoppe. Selvfølgelig har ikke alt vært dritt. Jeg er veldig heldig som er fra en familie hvor det ikke er skilsmisser, der vi har holdt sammen gjennom tykt og tynt. I bunn og grunn er det praksis på hva ekte kjærlighet er. I julen som var sa moren min, jeg har hatt en mann og er veldig fornøyd med han så en ny trenger jeg ikke. Jeg synes det var så fint, er kanskje ikke ordrett det du sa, men uansett. Det satte seg i hjernen min og da tenkte jeg tilbake.. Mormor var gift med en mann, da han døde valgte hun å ikke finne en ny. Til meg sa hun, nei jeg hadde mannen min og nu har jeg barna og barnebarna mine. Alt var kanskje ikke perfekt hele tiden, men hva er perfekt og er det noe å streve etter? Min avdøde onkel hadde to koner, men tante døde av kreft for nesten 20 år siden og han var ikke helt stødig, men fortsatt onkelen min.

Family

Som adoptert vil jeg si jeg har et annet syn på familie enn veldig mange andre, jeg legger merke til alle forskjellene oss i familien i mellom. Samtidig som familieverdier er veldig viktig for meg. JA, jeg har hatt kjærester, men er lei meg for å si at mange av dem var fryktelig dårlig valg og for å få tiden til å gå. Kanskje jeg til og med kjedet meg og trengte underholdning og endte opp med egoistiske mennesker. I fortiden har jeg sett og vært med på ting jeg gjerne skulle ha slettet fra mitt minne. Mye er sikkert gjemt godt i hjernen min, da jeg ikke kan huske noe særlig fra før 20 årene. Men legger veldig godt merke til hvordan andre forholder seg til mennesker i sitt nærvær nu i ettertid. Etterpåklok kan jeg nok ærlig og åpent si det er. Jeg observerer og får med meg så mye av hva som skjer. Kanskje jeg sitter med halvparten av hjernen i Wonderland, men det er min verden som de forskjellig identitetene har skapt. Jeg har mine psykiske lidelser og ting jeg sliter med. I familien er ikke det ingen med lidelser. Men tydeligvis har min biologiske mor eller far det. Og jeg har jeg fått med i arven, samtidig som et par andre ting.. 

Not to be

Jeg ble forlatt som et lite barn i Korea og har slitt lenge med seperasjonsangst, samtidig som jeg horder mat og jeg gjør dette fortsatt. Vil jeg gjøre dette resten av livet? Og jeg har funnet ut at jeg gjør dette på grunn av hvordan forholdene var på barnehjemmet jeg kom fra. Min oppvekst her med familien min har jeg ingenting å klage på og fundamentet jeg har fått på hva kjærlighet er begynner å gå opp for meg. Etter rundt 2-3 år på medisiner begynner ting å bli klarere i hjernen min og jeg ser at mange av valgene mine har vært fryktelig og så feil. Men kjemien i hjernen var messed up og jeg tar ansvar for min fortid og det jeg har gjort. Nu som medisinene har gjort meg litt mer stabil ser jeg fallgropene og løgnere for hva de er. Ingen slipper inn i min sphære hvis jeg har en tvil. Og folk må gjøre seg fortjent for å få min tid og kjærlighet! Ikke fordi jeg har for lite kjærlighet å gi, men jeg gir unconditionally når jeg kommer til det! Og gjør du deg fortjent vil jeg være her, da, nu og for alltid!

Love,

Any Bryde

Nytt år, nye muligheter?


2015 er i gang og med det følger selvølgelig mer smerter for meg. Ryggen min er vond og betent, så nu er jeg satt på medisiner for det. Samtidig fikk jeg nye resepter og økte Effexor fra 225mg til 300mg. Håper det gjør susen. Dette er mye jobb, mye mer enn en vanlig jobb. Dette tar alle kreftene jeg har og tomheten inne i meg blir bare større og større. Det kjennes som et stort svart hull i magen. I tilegg til alt dette har jeg mine mørke sider, selvskading, spiseforstyrrelser og stemmene som aldri holder kjeft. De finnes ikke oppløftende eller positive, jeg kan “høre” samtaler i rommet vedsidenav hvor de sitter og “baksnakker” meg. Sosial angsten tar over og jeg må bare rømme. Jeg vil ikke ha det slik, jeg ender opp med dårlig samvittighet ovenfor vennene mine og jeg tør ikke spørre dem. Jeg har mennesker i livet mitt som vil mitt beste, men jeg klarer ikke se det. Det er som et slør, jeg tror hele verden er imot meg og vil at jeg skal mislykkes. Ensomheten fører til selvskading, jeg klorer og river meg opp i ansiktet og på halsen, lager små sår hvor som helst på kroppen. Min bulimi har utviklet seg til sulting i perioder, kroppsbilde mitt er så ødelagt, fra folk som har trykt meg ned i gjørma. I speilet er det ikke noe speilbildet, men et tomt blikk som forandrer seg hele tiden. Kroppsbildet mitt er ødelagt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det tilbake. 

Broken

Jeg er sliten, har bare lyst til å sove, klarer ikke skille drømmer fra virkelighet og har venninner som absolutt ikke forstår meg. Jeg vet det kreves mer av dere ovenfor meg, men dette er en sykdom, jeg har ikke valgt dette livet. Så hvis ikke du vil være her for meg, forsvinn og ikke ta kontakt igjen! Det er et hat eller elsk forhold, jeg har ingen gråsone! Det er ikke bare å forandre eller slutte med dette. Det er dype sår, mishandling, følelsen av å være uønsket, ingen tilhørlighet og et selvbilde som ikke finnes. Jeg kan ha så mye selvinnsikt jeg bare vil, men det hjelper ikke! Det gjør meg bare mer lei meg og fortvilet, for jeg ser hva jeg gjør mot meg selv og andre i ettertid. Triggerpunktene er uendelige, kan være fra mat, til tv-reklamer, noe noen sier til meg, valg av klær osv.. Hvis dere ikke vet noe om diagnosene mine, spør, les, vis at dere ønsker å være en del av livet mitt og vær her for meg. Jeg kan trenge hjelp til de enkleste tingene når alt er som værst. Jeg føler meg som en byrde og synes det er vanskelig å snakke med familien om dette, jeg er redd, trist, ensom og føler at ingen vet hvordan dette er. Jeg kan sitte i flere timer og stirre på armene mine og samtidig tro de ikke er mine.. Jeg soner ut i samtaler, husker ikke hva som blir sagt og noen ganger er jeg nødt til å late som, for jeg synes det er flaut og måtte si at jeg ikke klarer å følge med. Det er værst hvis det er mye støy og mange mennesker, men jeg har ikke kontroll. Får jeg noen gang kontroll på stemmene?

Don't play

De andre som har BD eller BPD vet hvordan dagene kan snu, men i tillegg har jeg DID, PTSD og div angst lidelser. Det er tungt nok å bære en av disse diagnosene, men ikke alle kan medisineres, så jeg har en lang vei å gå. Men jeg har ikke gitt opp, valium, medisiner, psykolog, leger og traumeterapi er en del av min fremtid og har vært i livet mitt i to år nu. Jeg er betraktelig bedre på medisiner, jeg har kvittet meg negative mennesker, falske venner og de som ikke vil prøve å forstå. Det er ikke tungt, men nødvendig. Jeg kunne ønske jeg kunne være sammen med mannen min, han får meg til å smile, dømmer meg ikke og lar meg være meg. Men han er på den andre siden av jordkloden.. Avstanden er ikke så ille, mer tidsforskjell som gjør at det nesten er umulig å få snakket sammen. 

Love,

Any Bryde