To Fall In Love Six Feet Under


I fall in love with the same man every day, more and more, like it is a drug, but something that makes me feel good, a better me. Of course there are ups and downs, but when the heart beats and sing the same tune, it wants and you have to follow it. My mind is not right, but I try, work harder with this than you know, I am ill. Mental illness is like a devil, having Bipolar, Borderline, Dissociative and a few more it is a struggle. I do forget things, do things I do not remember and move stuff around, like hiding them for myself. I am fighting this every day and it is exhausting. I sometimes wonder if I will come out on the other side? And I took my bulimia again….

 

But the love inside my heart, beats hard for this man. We both have a past, but it is what it is. We know we belong together, there is nothing that will stop me from fighting this fight and I intend to win. To capture his love, heart and soul, show him that I am worth having by his side. As for me and my brain, I am not crazy, I just have a few diagnoses that make me different from other people. I wish it could be removed, but medicine and pills keep me in check, a place where i am closer to myself than for years. So I know loving me and being with me is not easy, but believe me when I say I try to I know you try. We are soul mates, we click like I have never done before. We have our moments, but I always miss him when he is not here and I love him more than life itself.

 

I am not a perfect person, far from, but I do my best and I hope you see this. you people on the streets, looking at me. I am not weird, strange or so different. On the outside, I look “normal”, but this illness is not visible, it is the invisible chronic pain and voices twirling around in my head. I do not know what is wrong with me, but apparently there is a huge mistake being me, there is nothing I can do right. I fail, I really believe I am a burden, and should not be on this earth. I belong six feet under.

 

But what do i do when he is saying we’re not in sync, is it all me or is it something that is not right. People leave me when we should talk, trying to bring the trust back in a relationship. I am sick, but it is not my fault. I feel alone in this world, always. I love with my heart and soul, but it is on its way to be broken, my spirit is gone. last night I took eight sleeping pills and two Valium, nothing knocks me out, it just make me sleep. I do not want to wake up anymore, I am tired and exhausted of this life. I really do not know what to do anymore, I break when you leave. I get that you need air, but it is always so dramatic. And that is not my style, I am a calm, mentally ill person. I live with these illnesses and sometimes I cannot control it. I hate it, I would change my life for not having these diagnoses. But I am born bipolar, what can I do? Borderline and dissociative follow me everywhere, but I really do not think anyone understand s me.

 

Love,

Any Bryde

Det hele startet med


Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg kan jo like så godt nu som senere introdusere meg selv. Og jeg skriver allerede her, men på engelsk; Any Bryde

selfie summer 2014

Hei, jeg heter Annicken, er snart 33 år, det vil si jeg blir 33 nu i desember 2014. Er adopert fra et fjernt land, men kanskje ikke så fjernt, men det er helt på andre siden av jorden, langt avgårde og heter Sør Korea. Samtididg er det et stort spørsmålstegn i huet mitt på hvor jeg egentlig er fra.. Min indre stemme sier jeg er et voldtekstbarn, moren min var i Japan, ikke spør hvorfor. Der ble hun voldtatt av soldater, på en eller annen måte klarte hun å rømme derifra i en båt til Sør Korea, hvor hun forlot meg i en eske med en lapp på. Et navn, en dato og det var det. Jeg bodde nu på et barnehjem, hvor jeg var den yngste, mest utsatt, mest sårbar og minst. Ingen synes synd på deg når du er et barnehjemsbarn i Korea, du betyr ikke så mye… Jeg har alltid følt meg uønsket og utilpass.. Jeg hadde en eldre jente som passet litt på meg og passet på at jeg fikk litt mat hvertfall. Det var også en sykesøster eller noe i den duren som også så ekstra etter meg.. 

Mini me

At the child home

Jeg var en skabbete liten jente, som såvidt så ut till å være i live, underærnært, tynn og trist i øynene. Men var så heldig at jeg ble “plukket” ut og adoptert hit, till Norge. Til Tønsberg, nærmere bestem Eik, hvor jeg vokste opp bodde till jeg var 22 ca. Husker ikke helt for å være ærlig. Fantasien min har alltid vært helt ut av en annen verden.. Og når jeg var liten fortalte jeg historier om at faren min var soldat, vi bodde i telt, spiste svart ris og brød, men han kunne ikke ta vare på meg så derfor kom jeg til Eik. Jeg kom till en familie med mye kjærlighet, jeg var den første jenta i slekta og tok fort rollen som midtpunkt og storkoste meg etter hva jeg har hørt. Jeg optredde, sang, spilte gitar, gikk tur med plastikk hunden min og løp over till naboen på andre siden av veien. Det siste endte med at jeg stod i sele, fastbundet på terrassen, det mislikte jeg mer enn noe annet. Som igjen resulterte til hyling og skriking. Når jeg tenker tilbake til den tiden synes jeg veldig synd på mamma og pappa, som måtte takle dette. Naboene må jo tro jeg fikk konstant “juling”. Men det var absolutt ikke tilfelle. Jeg ville bare over til naboen å besøke “tante” Anna, drikke kaffe med fløte i fra kaffe skålen slik som de gjorde og spise kake. Det var en annen ting jeg gjorde da jeg kom hit, jeg spiste. Mamma sa alltid at det så ut som jeg aldri hadde sett mat før og at tallerkenen min så ut som den var blir slikket ren. Da det var bursdagsselskaper og slikt måtte maten “gjemmes” bort, for hvis jeg fant den ble den fort borte. Så “prikken” som de så fint kalte meg da jeg kom ble fort till bolla, og det var på ingen måte feil. jeg var jo så tjukk at jeg ikke klarte å komme meg opp i sofa’n en gang!

My Christening

Så langt i mitt lange, eller korte liv, spørs på øyet som ser. Har jeg vært igjennom både vær og vind. Dritt og møkk, mer enn noen burde takle og sett ting ingen burde se.. Men jeg lever fortsatt og er plantet på jorden, det vil vel si, jeg er på denne jorden, men langt ifra herifra. Jeg lever i min egen verden slik som Alice gjorde, selvlaget og fylt med mennesker, dyr og stemmer… Jeg har ikke falt ned noe hull, jeg har bare havnet her i Oslo, hvor jeg nu har bodd i 10-12 år, som sagt, forstyrret og splittet personlighet.. Så tidslinjer blir ofte litt forvridd. 

First grade

Jeg har alltid vært motstander av å skrive på norsk på grunn av mangel av ord og uttrykk. For mitt budskap er ikke å være fanzy å helle en hel haug med synonymer nedover huenen deres. Jeg vil bare få det norske folket til å få opp øya sine! Se rundt dere, på all den synlige elendigheten som er her i landet! Og hva er viktigst jo, Mannen som faller, Rosa bloggerne, Petter Nordthug fyllekjørrer and so on.. Folk fyllekjører hver dag, mannen faller også hver dag og de rosa, ja de søte små rosa bloggerne er og forblir rosa! Jeg har ingen hensikt å henge ut noen, men jeg vil at dere NORDMENN skal åpne de trangsynte nasjonalistiske øynene deres for problemene her i landet, for eksempel, jeg kan jo ikke snakke for andre, så bruker mitt eget liv som eksempel. Jeg skal dele livet mitt, jeg sliter og er diagnosert med fem forskjellige psykiske lidelser og flere angstlidelser. Har vært innlagt på Oslo Hospital, under Lovisenberg Psykiatrien og utredet samme sted. Går på medisiner, fire ganger daglig, gått på arbeidsavklaringspenger i to, snart tre år nu, går til psykolog (som jeg selv betaler), går til legen min og skal gå kurs og ekstra behandlinger på Modum Bad avdeling Oslo etterhvert, når jeg blir stabil nok, har intervju i slutten av denne måneden for å bli kartlagt. Dette er kun en smakebit av hva dere kommer til å få, ærligheten, råskapen og sannheten kommer frem. Alt som har skjedd, hvilket helvete jeg har vært igjennom og hvor mye jeg sliter hvert eneste sekund for å holde meg i live.. Kanskje dere nu skjønner hva det vil si å være psykisk syk! Nei, det er ikke alltid synelig på utsiden, hvis vi ikke er kuttere, men det er mange millioner måter å selvskade på. Og tro meg, vi har fantasi nok til å finne på mye som det “normale” øyet ikke ser.. Så velkommen til Annickens lille verden; Any Bryde, Me, Myself And I With Mental Illness…

Love,

Any Bryde

Som en løk…


Så jeg har fått høre at jeg bør skrive på norsk i tillegg, vil kanskje legge mer trykk på MÅ skrive på norsk itillegg. For tenke seg til hvis det var fler enn nordmenn som kunne lese dette. Neida, men jeg har “alltid” skrevet på engelsk og da virker dette litt fremmed og skummelt. Men så er det også slik at i bunn og grunn er det vel det samme. Dere som vil lese dette leser og dere som ikke gjør det går glipp av noe som vil gjøre gi dere en bedre forståelse i en verden som er så lukket. Men hva vet jeg, egentlig…

Jeg vil åpne temaet psykisk syke, psykiske lidelser og mentale sykdommer eller hva dere vil kalle det. Jeg vil si at dere stigmatiserer og legger et lite tabu slør over hele fjøla. Jeg har selv nok diagnoser og går på medisiner, kun for å fungere. Men fungerer jeg egentlig? Jeg klarer ikke fler enn en avtale på en dag. Hvis noe skulle være hver dag, ville jeg nok ikke klart å møte. Det vanskelige er når man er deprimert og sitter i en boble som er vanskelig å sprekke. Verden raser rundt meg, som om jeg mister pusten og evnen till å gjøre noe med det samtidig. Trykket som kommer er uungåelig, kaste nedpå 10mg med valium virker ikke lenger, løpe ut funker kanskje og så er det å sitte i forsterstilling der hvor “ingen” ser meg. Er jeg ensom, hvorfor forstår ikke dere andre? Jeg er ikke annerledes, hodet mitt er og det er ikke alltid jeg kan forklare dette. Dere som har slengt med leppa og sagt jeg er gal, dikter det opp og eller innbiller meg saker og ting. La meg si at nei, jeg opplever alt så mye mer enn dere, jeg føler løgner, ser falskheten, lar dere være slik dere er. Men dere vil at jeg skal forandre meg? Jeg lever et liv som hver dag nærmer seg drømmen. Jeg tar det dag for dag og prøver å puste med magen.

20140529-085036 AM-31836718.jpgJeg har mange fantastiske venner i mitt liv, jeg har også noen som ikke er så bra, men jeg vil redde fuglen. Jeg er like glad i mennesker som i dyr og håper på et samhold i verden. JA, min verden er svart og hvit, men slik er det med en Bipolar, Emosjonell Ustabil person med Postramatiskstress syndrom, diverse angst og Dissosiativ identitetslidelselidelse. Men kjærligheten er stor! Velkommen til min virkelighet, dere som ikke har lest min engelske side. Jeg deler med dere alt som er, livet, tankene, følelsene, opplevelsene og ikke minst hele meg. 20140529-085402 AM-32042684.jpg

Jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne gå til å si hva jeg føler og se at de forstår. Jeg har mange mennesker som vil, men dere må også sette dere inn i stoffet, lese, studere og snakke om det. Så jeg håper dere ser of forstår at ingenting har en fasit. Jeg sliter, har slitt så og si hele livet. Er ikke ute etter medlidenhet, ønsker opplyse og ingen skal synes synd på meig. Nei vil informere dere som har absolutt null forståelse og dere som søker informasjon. Selvfølgelig er dette for alle, men føler dere dere truffet er det nok noe dere bør ta til ettertanke. Det er vanskelig å starte dette her på norsk, men som alt annet, tar jeg en dag av gangen og håper dere kan få være flue på veggen inn i en verden fylt med alt fra A til Å. Spør hvis det er noe, det værste er følelsen av en venn som er fake og egoistisk.

Love,

AnyBryde