It Is Not Me


Living life like it is not my own, loving you like you are the only one. Leaving the world behind for you where I was safe and sound, letting go of the unknown.

Learning slowly it is about you and not me, reading your face like the filter is gone. Opened a chapter I do not want to read. But I know it is the only way for me to get out of this  safe and sound.

The sounds are so familiar, volume up high. Like the doves in the sky, I feel small like a crow. Not being able to reach out for your soul.

The lake opens up and I go under the familiar situations are weighing me down. Silence keep us distance, what am I suppose to know? Leaving it all behind like a world unknown.

Feeling like a ghost in my own town, where I rule away I was someone but yet no one on my own. Wanting to end my breath, I know I can do this on my own.

But punishing myself is too low, just standing in the doorway watching alone. It is like a car crash, going bad and then I die because there is no escaping this on my own.

missing.jpg

Love,

Any Bryde

To Fall In Love Six Feet Under


I fall in love with the same man every day, more and more, like it is a drug, but something that makes me feel good, a better me. Of course there are ups and downs, but when the heart beats and sing the same tune, it wants and you have to follow it. My mind is not right, but I try, work harder with this than you know, I am ill. Mental illness is like a devil, having Bipolar, Borderline, Dissociative and a few more it is a struggle. I do forget things, do things I do not remember and move stuff around, like hiding them for myself. I am fighting this every day and it is exhausting. I sometimes wonder if I will come out on the other side? And I took my bulimia again….

 

But the love inside my heart, beats hard for this man. We both have a past, but it is what it is. We know we belong together, there is nothing that will stop me from fighting this fight and I intend to win. To capture his love, heart and soul, show him that I am worth having by his side. As for me and my brain, I am not crazy, I just have a few diagnoses that make me different from other people. I wish it could be removed, but medicine and pills keep me in check, a place where i am closer to myself than for years. So I know loving me and being with me is not easy, but believe me when I say I try to I know you try. We are soul mates, we click like I have never done before. We have our moments, but I always miss him when he is not here and I love him more than life itself.

 

I am not a perfect person, far from, but I do my best and I hope you see this. you people on the streets, looking at me. I am not weird, strange or so different. On the outside, I look “normal”, but this illness is not visible, it is the invisible chronic pain and voices twirling around in my head. I do not know what is wrong with me, but apparently there is a huge mistake being me, there is nothing I can do right. I fail, I really believe I am a burden, and should not be on this earth. I belong six feet under.

 

But what do i do when he is saying we’re not in sync, is it all me or is it something that is not right. People leave me when we should talk, trying to bring the trust back in a relationship. I am sick, but it is not my fault. I feel alone in this world, always. I love with my heart and soul, but it is on its way to be broken, my spirit is gone. last night I took eight sleeping pills and two Valium, nothing knocks me out, it just make me sleep. I do not want to wake up anymore, I am tired and exhausted of this life. I really do not know what to do anymore, I break when you leave. I get that you need air, but it is always so dramatic. And that is not my style, I am a calm, mentally ill person. I live with these illnesses and sometimes I cannot control it. I hate it, I would change my life for not having these diagnoses. But I am born bipolar, what can I do? Borderline and dissociative follow me everywhere, but I really do not think anyone understand s me.

 

Love,

Any Bryde

What Happens When I Am Taking It Back


Now the table has turned, I am in control and I am slowly learning what is positive energy and negative energy. There are so many people who is only interested in one thing, themselves. There is no wrong in putting yourself first, but what about the other person? Is it something that is too selfish? Or is that a synonym for being like a fish, they do it all by themselves… Swim around int he big ocean. Of course there are fishes that travels in sheep herds. And the other ones like wolf’s, but still they travel in companionship. They have families, small packs of someone being on the same frequency. It is good to have people on the same level as you. Or at least that they understand you.

  

Me I am in an own world where the wonderland is becoming more and more real. It is like everything is flourishing, blossoming up and out. To an extend that is out of my reach. But I am hanging on, to the thread that takes me to this wonderful new place. Here the fall has come, faster than I knew, because of me being in a coma.The world of earth, people, animals and all the other living creatures here. Is a place where you follow this routine. I do not look upon it. Think it is a little or actually very boring. I find my self alone..again, know it is not me. But every thought and film in my head plays you on repeat. Where did you go? Am I so bad that you had to run away?

  

Is it my personalities that destroys me, I am sorry, but there are so many things in my head, maybe not “normal” like some of you, but still here. Living and breathing, so now I know I want to live, this life, with the fighting against the eternal light I won. So why not just try to recover myself to me again. My personas will always follow me, everywhere. But tha fact that I know this is in my head, it is ok with me. I look “normal” on the outside, from you whom do not have the trained eye. They see my manic state, my eager to run around and do something all the time. Nothing going fast enough! I bet there are many of you recognizing yourselves in this picture. I know so well I am not alone in this place. Having Bipolar Disorder, Borderline Disorder, Dissociative Personality Disorder, PTSD, Anxiety, Eating Disorder and still doing self-harming. It is a life that I now have chosen to accept. It is me, I cannot change these, but I can try to live along with them.

  

Of course I look different from some of you, I am not “normal” in any way, I see things, hear voices and a little crazy. Never underestimate yourself, even with a chronic disease. You will make it, just follow your heart and soul.

   

Love,

Any Bryde

Det hele startet med


Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg kan jo like så godt nu som senere introdusere meg selv. Og jeg skriver allerede her, men på engelsk; Any Bryde

selfie summer 2014

Hei, jeg heter Annicken, er snart 33 år, det vil si jeg blir 33 nu i desember 2014. Er adopert fra et fjernt land, men kanskje ikke så fjernt, men det er helt på andre siden av jorden, langt avgårde og heter Sør Korea. Samtididg er det et stort spørsmålstegn i huet mitt på hvor jeg egentlig er fra.. Min indre stemme sier jeg er et voldtekstbarn, moren min var i Japan, ikke spør hvorfor. Der ble hun voldtatt av soldater, på en eller annen måte klarte hun å rømme derifra i en båt til Sør Korea, hvor hun forlot meg i en eske med en lapp på. Et navn, en dato og det var det. Jeg bodde nu på et barnehjem, hvor jeg var den yngste, mest utsatt, mest sårbar og minst. Ingen synes synd på deg når du er et barnehjemsbarn i Korea, du betyr ikke så mye… Jeg har alltid følt meg uønsket og utilpass.. Jeg hadde en eldre jente som passet litt på meg og passet på at jeg fikk litt mat hvertfall. Det var også en sykesøster eller noe i den duren som også så ekstra etter meg.. 

Mini me

At the child home

Jeg var en skabbete liten jente, som såvidt så ut till å være i live, underærnært, tynn og trist i øynene. Men var så heldig at jeg ble “plukket” ut og adoptert hit, till Norge. Til Tønsberg, nærmere bestem Eik, hvor jeg vokste opp bodde till jeg var 22 ca. Husker ikke helt for å være ærlig. Fantasien min har alltid vært helt ut av en annen verden.. Og når jeg var liten fortalte jeg historier om at faren min var soldat, vi bodde i telt, spiste svart ris og brød, men han kunne ikke ta vare på meg så derfor kom jeg til Eik. Jeg kom till en familie med mye kjærlighet, jeg var den første jenta i slekta og tok fort rollen som midtpunkt og storkoste meg etter hva jeg har hørt. Jeg optredde, sang, spilte gitar, gikk tur med plastikk hunden min og løp over till naboen på andre siden av veien. Det siste endte med at jeg stod i sele, fastbundet på terrassen, det mislikte jeg mer enn noe annet. Som igjen resulterte til hyling og skriking. Når jeg tenker tilbake til den tiden synes jeg veldig synd på mamma og pappa, som måtte takle dette. Naboene må jo tro jeg fikk konstant “juling”. Men det var absolutt ikke tilfelle. Jeg ville bare over til naboen å besøke “tante” Anna, drikke kaffe med fløte i fra kaffe skålen slik som de gjorde og spise kake. Det var en annen ting jeg gjorde da jeg kom hit, jeg spiste. Mamma sa alltid at det så ut som jeg aldri hadde sett mat før og at tallerkenen min så ut som den var blir slikket ren. Da det var bursdagsselskaper og slikt måtte maten “gjemmes” bort, for hvis jeg fant den ble den fort borte. Så “prikken” som de så fint kalte meg da jeg kom ble fort till bolla, og det var på ingen måte feil. jeg var jo så tjukk at jeg ikke klarte å komme meg opp i sofa’n en gang!

My Christening

Så langt i mitt lange, eller korte liv, spørs på øyet som ser. Har jeg vært igjennom både vær og vind. Dritt og møkk, mer enn noen burde takle og sett ting ingen burde se.. Men jeg lever fortsatt og er plantet på jorden, det vil vel si, jeg er på denne jorden, men langt ifra herifra. Jeg lever i min egen verden slik som Alice gjorde, selvlaget og fylt med mennesker, dyr og stemmer… Jeg har ikke falt ned noe hull, jeg har bare havnet her i Oslo, hvor jeg nu har bodd i 10-12 år, som sagt, forstyrret og splittet personlighet.. Så tidslinjer blir ofte litt forvridd. 

First grade

Jeg har alltid vært motstander av å skrive på norsk på grunn av mangel av ord og uttrykk. For mitt budskap er ikke å være fanzy å helle en hel haug med synonymer nedover huenen deres. Jeg vil bare få det norske folket til å få opp øya sine! Se rundt dere, på all den synlige elendigheten som er her i landet! Og hva er viktigst jo, Mannen som faller, Rosa bloggerne, Petter Nordthug fyllekjørrer and so on.. Folk fyllekjører hver dag, mannen faller også hver dag og de rosa, ja de søte små rosa bloggerne er og forblir rosa! Jeg har ingen hensikt å henge ut noen, men jeg vil at dere NORDMENN skal åpne de trangsynte nasjonalistiske øynene deres for problemene her i landet, for eksempel, jeg kan jo ikke snakke for andre, så bruker mitt eget liv som eksempel. Jeg skal dele livet mitt, jeg sliter og er diagnosert med fem forskjellige psykiske lidelser og flere angstlidelser. Har vært innlagt på Oslo Hospital, under Lovisenberg Psykiatrien og utredet samme sted. Går på medisiner, fire ganger daglig, gått på arbeidsavklaringspenger i to, snart tre år nu, går til psykolog (som jeg selv betaler), går til legen min og skal gå kurs og ekstra behandlinger på Modum Bad avdeling Oslo etterhvert, når jeg blir stabil nok, har intervju i slutten av denne måneden for å bli kartlagt. Dette er kun en smakebit av hva dere kommer til å få, ærligheten, råskapen og sannheten kommer frem. Alt som har skjedd, hvilket helvete jeg har vært igjennom og hvor mye jeg sliter hvert eneste sekund for å holde meg i live.. Kanskje dere nu skjønner hva det vil si å være psykisk syk! Nei, det er ikke alltid synelig på utsiden, hvis vi ikke er kuttere, men det er mange millioner måter å selvskade på. Og tro meg, vi har fantasi nok til å finne på mye som det “normale” øyet ikke ser.. Så velkommen til Annickens lille verden; Any Bryde, Me, Myself And I With Mental Illness…

Love,

Any Bryde