To Fall In Love Six Feet Under


I fall in love with the same man every day, more and more, like it is a drug, but something that makes me feel good, a better me. Of course there are ups and downs, but when the heart beats and sing the same tune, it wants and you have to follow it. My mind is not right, but I try, work harder with this than you know, I am ill. Mental illness is like a devil, having Bipolar, Borderline, Dissociative and a few more it is a struggle. I do forget things, do things I do not remember and move stuff around, like hiding them for myself. I am fighting this every day and it is exhausting. I sometimes wonder if I will come out on the other side? And I took my bulimia again….

 

But the love inside my heart, beats hard for this man. We both have a past, but it is what it is. We know we belong together, there is nothing that will stop me from fighting this fight and I intend to win. To capture his love, heart and soul, show him that I am worth having by his side. As for me and my brain, I am not crazy, I just have a few diagnoses that make me different from other people. I wish it could be removed, but medicine and pills keep me in check, a place where i am closer to myself than for years. So I know loving me and being with me is not easy, but believe me when I say I try to I know you try. We are soul mates, we click like I have never done before. We have our moments, but I always miss him when he is not here and I love him more than life itself.

 

I am not a perfect person, far from, but I do my best and I hope you see this. you people on the streets, looking at me. I am not weird, strange or so different. On the outside, I look “normal”, but this illness is not visible, it is the invisible chronic pain and voices twirling around in my head. I do not know what is wrong with me, but apparently there is a huge mistake being me, there is nothing I can do right. I fail, I really believe I am a burden, and should not be on this earth. I belong six feet under.

 

But what do i do when he is saying we’re not in sync, is it all me or is it something that is not right. People leave me when we should talk, trying to bring the trust back in a relationship. I am sick, but it is not my fault. I feel alone in this world, always. I love with my heart and soul, but it is on its way to be broken, my spirit is gone. last night I took eight sleeping pills and two Valium, nothing knocks me out, it just make me sleep. I do not want to wake up anymore, I am tired and exhausted of this life. I really do not know what to do anymore, I break when you leave. I get that you need air, but it is always so dramatic. And that is not my style, I am a calm, mentally ill person. I live with these illnesses and sometimes I cannot control it. I hate it, I would change my life for not having these diagnoses. But I am born bipolar, what can I do? Borderline and dissociative follow me everywhere, but I really do not think anyone understand s me.

 

Love,

Any Bryde

What Happens When I Am Taking It Back


Now the table has turned, I am in control and I am slowly learning what is positive energy and negative energy. There are so many people who is only interested in one thing, themselves. There is no wrong in putting yourself first, but what about the other person? Is it something that is too selfish? Or is that a synonym for being like a fish, they do it all by themselves… Swim around int he big ocean. Of course there are fishes that travels in sheep herds. And the other ones like wolf’s, but still they travel in companionship. They have families, small packs of someone being on the same frequency. It is good to have people on the same level as you. Or at least that they understand you.

  

Me I am in an own world where the wonderland is becoming more and more real. It is like everything is flourishing, blossoming up and out. To an extend that is out of my reach. But I am hanging on, to the thread that takes me to this wonderful new place. Here the fall has come, faster than I knew, because of me being in a coma.The world of earth, people, animals and all the other living creatures here. Is a place where you follow this routine. I do not look upon it. Think it is a little or actually very boring. I find my self alone..again, know it is not me. But every thought and film in my head plays you on repeat. Where did you go? Am I so bad that you had to run away?

  

Is it my personalities that destroys me, I am sorry, but there are so many things in my head, maybe not “normal” like some of you, but still here. Living and breathing, so now I know I want to live, this life, with the fighting against the eternal light I won. So why not just try to recover myself to me again. My personas will always follow me, everywhere. But tha fact that I know this is in my head, it is ok with me. I look “normal” on the outside, from you whom do not have the trained eye. They see my manic state, my eager to run around and do something all the time. Nothing going fast enough! I bet there are many of you recognizing yourselves in this picture. I know so well I am not alone in this place. Having Bipolar Disorder, Borderline Disorder, Dissociative Personality Disorder, PTSD, Anxiety, Eating Disorder and still doing self-harming. It is a life that I now have chosen to accept. It is me, I cannot change these, but I can try to live along with them.

  

Of course I look different from some of you, I am not “normal” in any way, I see things, hear voices and a little crazy. Never underestimate yourself, even with a chronic disease. You will make it, just follow your heart and soul.

   

Love,

Any Bryde

Det er ikke bare bare


Jeg vet ikke hva fremtiden vil innebære, men en ting vet jeg for sikkkert og det er at tiden flyr! Allerede halvveis i 2014, skulle ønske tiden kunne stå litt stille. Slik at vi kan få med oss hele livet. Folk flest er ignorante, lite opplyste, egoistiske og forteller oss at “det er bare å….” Nei, det er ikke bare bare. Hjernen min fungerer annerledes. Jeg gjør ting uten å tenke over konsekvensene, tror at jeg er usynelig og at livet mitt er en film. Virkeligheten er ikke alltid virkelig fordi jeg er noen ganger usikker på om jeg sover eller er våken.

no one choose Det er mange ubesvarte spørsmål på denne lange veien dere kaller recovery. Men etterhvert som utredningen går sin gang, får jeg svarpå hvorfor jeg har disse tankene. Mye av dette jør meg fryktelig trist og jeg skulle ønske at jeg ikke sitter med de mørke tankene. Bare det å være innom tanken å ikke ha lyst till å leve hver dag, er tungt nok. Den beste tiden er når jeg sover for da er “jeg” på ferie inne i mitt eget hodet, men jeg kan ikke sove dag ut og dag inn. Men jeg kan stenge meg selv inne i min egen lille hule og bare være deprimert. Jeg skulle ønske jeg ikke var alene, jeg føler meg ensom i denne sirkelen. Ingen i min familie lider av psykiske lidelser og det er vanskelig for meg. Jeg synes det er trist at jeg hele tiden må opprettholde en maske uten følelser. Det gjør vondt å ikke kunne forklare de jeg er glad i hvorfor jeg stenger meg ute av verdenen. Det er også smertefult å føle at de jeg er glad i ikke vet hva de skal gjøre eller hvordan de skal oppføre seg. Vær dere selv, jeg trenger ikke noen som synes synd på meg, men støttespillere som jeg kan stole på. 

IMG_9645 Jeg har psykolog, terapauter og leger som tar seg av sykdomsdelen og resterende er noe jeg må jobbe med. Ikke fortell meg at jeg må skjerpe meg, hjernen min er ikke skrudd slik. Jeg gjør ting på min egen måte, går imot regler, kler meg etter personlighetene mine og de er en liten gjeng. Dissosiativ lidelse er ikke en enkel diagnose, jeg styrer ikke alltid meg selv og det gjør dette vanskelig. Nei, det er ikke det samme som schizofreni. Mange spør om det. Det er personligheter som gjør at jeg kan gå i butikken, handle, gå i terapi, svare på spørsmål, være ute sammen med venner, noen av de er mer glad i fest enn andre og hypomanien gir de en push i feil retning. Selvom jeg elsker å være “oppe”, er det slitsomt for nåde meg og de rundt meg. Jeg skulle ønske det var en kur…

Love,

AnyBryde 

Som en løk…


Så jeg har fått høre at jeg bør skrive på norsk i tillegg, vil kanskje legge mer trykk på MÅ skrive på norsk itillegg. For tenke seg til hvis det var fler enn nordmenn som kunne lese dette. Neida, men jeg har “alltid” skrevet på engelsk og da virker dette litt fremmed og skummelt. Men så er det også slik at i bunn og grunn er det vel det samme. Dere som vil lese dette leser og dere som ikke gjør det går glipp av noe som vil gjøre gi dere en bedre forståelse i en verden som er så lukket. Men hva vet jeg, egentlig…

Jeg vil åpne temaet psykisk syke, psykiske lidelser og mentale sykdommer eller hva dere vil kalle det. Jeg vil si at dere stigmatiserer og legger et lite tabu slør over hele fjøla. Jeg har selv nok diagnoser og går på medisiner, kun for å fungere. Men fungerer jeg egentlig? Jeg klarer ikke fler enn en avtale på en dag. Hvis noe skulle være hver dag, ville jeg nok ikke klart å møte. Det vanskelige er når man er deprimert og sitter i en boble som er vanskelig å sprekke. Verden raser rundt meg, som om jeg mister pusten og evnen till å gjøre noe med det samtidig. Trykket som kommer er uungåelig, kaste nedpå 10mg med valium virker ikke lenger, løpe ut funker kanskje og så er det å sitte i forsterstilling der hvor “ingen” ser meg. Er jeg ensom, hvorfor forstår ikke dere andre? Jeg er ikke annerledes, hodet mitt er og det er ikke alltid jeg kan forklare dette. Dere som har slengt med leppa og sagt jeg er gal, dikter det opp og eller innbiller meg saker og ting. La meg si at nei, jeg opplever alt så mye mer enn dere, jeg føler løgner, ser falskheten, lar dere være slik dere er. Men dere vil at jeg skal forandre meg? Jeg lever et liv som hver dag nærmer seg drømmen. Jeg tar det dag for dag og prøver å puste med magen.

20140529-085036 AM-31836718.jpgJeg har mange fantastiske venner i mitt liv, jeg har også noen som ikke er så bra, men jeg vil redde fuglen. Jeg er like glad i mennesker som i dyr og håper på et samhold i verden. JA, min verden er svart og hvit, men slik er det med en Bipolar, Emosjonell Ustabil person med Postramatiskstress syndrom, diverse angst og Dissosiativ identitetslidelselidelse. Men kjærligheten er stor! Velkommen til min virkelighet, dere som ikke har lest min engelske side. Jeg deler med dere alt som er, livet, tankene, følelsene, opplevelsene og ikke minst hele meg. 20140529-085402 AM-32042684.jpg

Jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne gå til å si hva jeg føler og se at de forstår. Jeg har mange mennesker som vil, men dere må også sette dere inn i stoffet, lese, studere og snakke om det. Så jeg håper dere ser of forstår at ingenting har en fasit. Jeg sliter, har slitt så og si hele livet. Er ikke ute etter medlidenhet, ønsker opplyse og ingen skal synes synd på meig. Nei vil informere dere som har absolutt null forståelse og dere som søker informasjon. Selvfølgelig er dette for alle, men føler dere dere truffet er det nok noe dere bør ta til ettertanke. Det er vanskelig å starte dette her på norsk, men som alt annet, tar jeg en dag av gangen og håper dere kan få være flue på veggen inn i en verden fylt med alt fra A til Å. Spør hvis det er noe, det værste er følelsen av en venn som er fake og egoistisk.

Love,

AnyBryde