To Fall In Love Six Feet Under


I fall in love with the same man every day, more and more, like it is a drug, but something that makes me feel good, a better me. Of course there are ups and downs, but when the heart beats and sing the same tune, it wants and you have to follow it. My mind is not right, but I try, work harder with this than you know, I am ill. Mental illness is like a devil, having Bipolar, Borderline, Dissociative and a few more it is a struggle. I do forget things, do things I do not remember and move stuff around, like hiding them for myself. I am fighting this every day and it is exhausting. I sometimes wonder if I will come out on the other side? And I took my bulimia again….

 

But the love inside my heart, beats hard for this man. We both have a past, but it is what it is. We know we belong together, there is nothing that will stop me from fighting this fight and I intend to win. To capture his love, heart and soul, show him that I am worth having by his side. As for me and my brain, I am not crazy, I just have a few diagnoses that make me different from other people. I wish it could be removed, but medicine and pills keep me in check, a place where i am closer to myself than for years. So I know loving me and being with me is not easy, but believe me when I say I try to I know you try. We are soul mates, we click like I have never done before. We have our moments, but I always miss him when he is not here and I love him more than life itself.

 

I am not a perfect person, far from, but I do my best and I hope you see this. you people on the streets, looking at me. I am not weird, strange or so different. On the outside, I look “normal”, but this illness is not visible, it is the invisible chronic pain and voices twirling around in my head. I do not know what is wrong with me, but apparently there is a huge mistake being me, there is nothing I can do right. I fail, I really believe I am a burden, and should not be on this earth. I belong six feet under.

 

But what do i do when he is saying we’re not in sync, is it all me or is it something that is not right. People leave me when we should talk, trying to bring the trust back in a relationship. I am sick, but it is not my fault. I feel alone in this world, always. I love with my heart and soul, but it is on its way to be broken, my spirit is gone. last night I took eight sleeping pills and two Valium, nothing knocks me out, it just make me sleep. I do not want to wake up anymore, I am tired and exhausted of this life. I really do not know what to do anymore, I break when you leave. I get that you need air, but it is always so dramatic. And that is not my style, I am a calm, mentally ill person. I live with these illnesses and sometimes I cannot control it. I hate it, I would change my life for not having these diagnoses. But I am born bipolar, what can I do? Borderline and dissociative follow me everywhere, but I really do not think anyone understand s me.

 

Love,

Any Bryde

Helt alene


Jeg opplever at folk er folk og veldig mange er ignorante og tar ikke inn den informasjonen de burde, hens psykiske lidelser! Jeg sliter, mer enn dere noen gang kan forestille dere. To valium er ikke nok, det tar ikke av edgen en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør noen flaue ved å dele sannheten og fortelle om psykiske lidelser. Dette er en diskusjon og et tema som må opp og frem. Få vekk tabu og stigma! Det er så mange mennesker som sliter i stillhet, på grunn av skam, redd for å skuffe de de er glad i og redd for sårende kommentarer. Men en ting kan jeg fortelle dere at hva fremmede sier om meg, driter jeg faktisk lang marsj i. Men jeg blir så lei meg og negravd når de jeg er glad i og respekterer mer enn noe annet blir skuffet over meg.

the bravest

Ja, jeg er kanskje brutalt ærlig, men jeg er sykere enn hva veldig mange av dere forstår og kan se. Jeg sliter med kraftig angst, store humørsvingninger, sover mye, vil ikke/har ikke lyst til å gjøre noe, gråter ustannselig. Jeg har egentlig bare lyst til å dø, for å være ærlig. Skal jeg være avhengig av å måtte ta valium hver gang jeg skal sosialisere i større folkemengder? Jeg har brukt de i over ti år. Doseringen på Cipralex har blitt økt til 20mg, hjelper ikke det er det over på Effexor, kan taes i større doser og vil hjelpe mot angst itillegg. Jeg går på Tolvon, det har jeg gjort i nesten 3 år, den dosen kan også seponeres ned, fordi den kan trigge angst.. Men først skal jeg se hva cipralex’n kan gjøre for meg og den har fungert før, men da var jeg på 30mg hver gang.

people may

Jeg vil være istand til å kunnen være sosial med vennene mine, ikke måtte gå hjem kl 10 fordi jeg er så sliten eller ikke orker mer. Jeg vil kunne gå på konsert, gå ut å danse, sitte på Kafé uten å tro at folk snakker dritt om meg. Alt som foregår på innsiden, jeg skjuler det, men tårene renner og jeg har mistet kontroll. Jeg er sliten, trøtt og tør nesten ikke be om hjelp. Men jeg har blitt mer ærlig og folk som sier noe til meg som jeg ikke er enig i gir jeg et ærlig svar tilbake. Og jeg ber dere på mine knær, vær så snill å les om disse diagnosene, hvis dere vil ha meg i livet deres må dere vite hva dette går ut på, hvor alvorlig det er og hvor farlig alt er for meg. Jeg tar frem selvskadingen og spiseforstyrrelsene mine for å føle at jeg har kontroll over noe i livet mitt. Men jeg ødelegger meg selv på innsiden og utsiden. Jeg finner stadig nye måter å selvskade meg selv på, steder hvor ingen kan se det.. Jeg har hatt perioder hvor jeg sitter og drar ut mitt eget hår.. Hvem vil ha det slik, jeg vil ikke lenger, jeg får hjelp, går til behandling og tar medisiner, men føler ikke at folk rundt meg forstår. Og når de ber meg om å være ærlig, og jeg er ærlig trekker de seg unna. Jeg merker det, de slutter å ta kontakt, svare eller tar kun kontakt når det er noe de trenger. Det koster ikke mye å sende meg en melding å spørre hvordan jeg har det.. Tenk om det kommer til den dagen hvor jeg ikke er her og ingen får tak i meg. Da er det forsent å angre!

IMG_8337

Men nu vet jeg, når jeg skal ut å møte mennesker må jeg ha med valium, ta en eller to før jeg går hjemmefra og ha med ekstra! Dette er min hverdag, men jeg vil ikke spise valium hver dag. Da sitter jeg heller hjemme… Jeg gruer meg allerede til jul, jeg vet ikke om jeg takler det, vet ikke om jeg klarer å reise hjem og stemmene i hodet forteller meg at jeg bør være alene. Ikke plage andre mennesker, men fikse meg selv. Ta imot behandlingen jeg kan få eller reise till Vancouver hvor mannen min er. Mørket har tatt over og tankene er ikke hyggelige, jeg har begynt å tenke på kutting.. Må spise mat jeg vet jeg ikke “kan kaste opp”, det vil si frukt, grønnsaker, drikke vann, te og kaffe.. Jeg gruer meg til jul.. Jeg gruer meg til alt, jeg ser ikke noe lys i tunnelen lenger, men jeg står på og har ikke gitt opp. Men det er enklere å gi opp når de menneskenen jeg trodde støttet meg ikke gjør det. Det er hvertfall det inntrykket jeg sitter igjen med! Jeg er suicidal, det er farlig med trigging og slikt! Så lær om sykdommene mine, jeg er mye sykere en hva dere tror og hvis ikke alvoret går inn er jeg nødt til å ha med folk til legen og eller psykologen min slik at det kan bli forklart. 

Fuck

Hver dag står jeg opp og alt jeg vil er å legge meg til å sove igjen, det er den eneste gangen jeg er “fri”!

Love,

Any Bryde

Det er ikke bare bare


Jeg vet ikke hva fremtiden vil innebære, men en ting vet jeg for sikkkert og det er at tiden flyr! Allerede halvveis i 2014, skulle ønske tiden kunne stå litt stille. Slik at vi kan få med oss hele livet. Folk flest er ignorante, lite opplyste, egoistiske og forteller oss at “det er bare å….” Nei, det er ikke bare bare. Hjernen min fungerer annerledes. Jeg gjør ting uten å tenke over konsekvensene, tror at jeg er usynelig og at livet mitt er en film. Virkeligheten er ikke alltid virkelig fordi jeg er noen ganger usikker på om jeg sover eller er våken.

no one choose Det er mange ubesvarte spørsmål på denne lange veien dere kaller recovery. Men etterhvert som utredningen går sin gang, får jeg svarpå hvorfor jeg har disse tankene. Mye av dette jør meg fryktelig trist og jeg skulle ønske at jeg ikke sitter med de mørke tankene. Bare det å være innom tanken å ikke ha lyst till å leve hver dag, er tungt nok. Den beste tiden er når jeg sover for da er “jeg” på ferie inne i mitt eget hodet, men jeg kan ikke sove dag ut og dag inn. Men jeg kan stenge meg selv inne i min egen lille hule og bare være deprimert. Jeg skulle ønske jeg ikke var alene, jeg føler meg ensom i denne sirkelen. Ingen i min familie lider av psykiske lidelser og det er vanskelig for meg. Jeg synes det er trist at jeg hele tiden må opprettholde en maske uten følelser. Det gjør vondt å ikke kunne forklare de jeg er glad i hvorfor jeg stenger meg ute av verdenen. Det er også smertefult å føle at de jeg er glad i ikke vet hva de skal gjøre eller hvordan de skal oppføre seg. Vær dere selv, jeg trenger ikke noen som synes synd på meg, men støttespillere som jeg kan stole på. 

IMG_9645 Jeg har psykolog, terapauter og leger som tar seg av sykdomsdelen og resterende er noe jeg må jobbe med. Ikke fortell meg at jeg må skjerpe meg, hjernen min er ikke skrudd slik. Jeg gjør ting på min egen måte, går imot regler, kler meg etter personlighetene mine og de er en liten gjeng. Dissosiativ lidelse er ikke en enkel diagnose, jeg styrer ikke alltid meg selv og det gjør dette vanskelig. Nei, det er ikke det samme som schizofreni. Mange spør om det. Det er personligheter som gjør at jeg kan gå i butikken, handle, gå i terapi, svare på spørsmål, være ute sammen med venner, noen av de er mer glad i fest enn andre og hypomanien gir de en push i feil retning. Selvom jeg elsker å være “oppe”, er det slitsomt for nåde meg og de rundt meg. Jeg skulle ønske det var en kur…

Love,

AnyBryde 

Som en løk…


Så jeg har fått høre at jeg bør skrive på norsk i tillegg, vil kanskje legge mer trykk på MÅ skrive på norsk itillegg. For tenke seg til hvis det var fler enn nordmenn som kunne lese dette. Neida, men jeg har “alltid” skrevet på engelsk og da virker dette litt fremmed og skummelt. Men så er det også slik at i bunn og grunn er det vel det samme. Dere som vil lese dette leser og dere som ikke gjør det går glipp av noe som vil gjøre gi dere en bedre forståelse i en verden som er så lukket. Men hva vet jeg, egentlig…

Jeg vil åpne temaet psykisk syke, psykiske lidelser og mentale sykdommer eller hva dere vil kalle det. Jeg vil si at dere stigmatiserer og legger et lite tabu slør over hele fjøla. Jeg har selv nok diagnoser og går på medisiner, kun for å fungere. Men fungerer jeg egentlig? Jeg klarer ikke fler enn en avtale på en dag. Hvis noe skulle være hver dag, ville jeg nok ikke klart å møte. Det vanskelige er når man er deprimert og sitter i en boble som er vanskelig å sprekke. Verden raser rundt meg, som om jeg mister pusten og evnen till å gjøre noe med det samtidig. Trykket som kommer er uungåelig, kaste nedpå 10mg med valium virker ikke lenger, løpe ut funker kanskje og så er det å sitte i forsterstilling der hvor “ingen” ser meg. Er jeg ensom, hvorfor forstår ikke dere andre? Jeg er ikke annerledes, hodet mitt er og det er ikke alltid jeg kan forklare dette. Dere som har slengt med leppa og sagt jeg er gal, dikter det opp og eller innbiller meg saker og ting. La meg si at nei, jeg opplever alt så mye mer enn dere, jeg føler løgner, ser falskheten, lar dere være slik dere er. Men dere vil at jeg skal forandre meg? Jeg lever et liv som hver dag nærmer seg drømmen. Jeg tar det dag for dag og prøver å puste med magen.

20140529-085036 AM-31836718.jpgJeg har mange fantastiske venner i mitt liv, jeg har også noen som ikke er så bra, men jeg vil redde fuglen. Jeg er like glad i mennesker som i dyr og håper på et samhold i verden. JA, min verden er svart og hvit, men slik er det med en Bipolar, Emosjonell Ustabil person med Postramatiskstress syndrom, diverse angst og Dissosiativ identitetslidelselidelse. Men kjærligheten er stor! Velkommen til min virkelighet, dere som ikke har lest min engelske side. Jeg deler med dere alt som er, livet, tankene, følelsene, opplevelsene og ikke minst hele meg. 20140529-085402 AM-32042684.jpg

Jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne gå til å si hva jeg føler og se at de forstår. Jeg har mange mennesker som vil, men dere må også sette dere inn i stoffet, lese, studere og snakke om det. Så jeg håper dere ser of forstår at ingenting har en fasit. Jeg sliter, har slitt så og si hele livet. Er ikke ute etter medlidenhet, ønsker opplyse og ingen skal synes synd på meig. Nei vil informere dere som har absolutt null forståelse og dere som søker informasjon. Selvfølgelig er dette for alle, men føler dere dere truffet er det nok noe dere bør ta til ettertanke. Det er vanskelig å starte dette her på norsk, men som alt annet, tar jeg en dag av gangen og håper dere kan få være flue på veggen inn i en verden fylt med alt fra A til Å. Spør hvis det er noe, det værste er følelsen av en venn som er fake og egoistisk.

Love,

AnyBryde