Dop Landet Norge


jeg bor i en by som kaller seg en hovedstad men hva er egentlig denna byen laga av? jo nu etter 15 lange aar her skal jeg fortelle dere at her er det faen meg bare horeri dop kriminelle og korrupsjon. folk har jobber hvor de tror de er noe men hva gjoer disse folka egentlig? jo de drikker ruser seg og har barn. er dette riktig? er dette et samfunn hvor barn skal vokse opp?

i denna lille byen hvor egentlig ingen turister vil oppholde seg av forskjellige grunner. flyr folk rundt og tror de er noe fordi de spiller playback og sminker seg. kler seg i en stil som ikke passer kroppen og tror de er flotte fordi noen smiler til dem. paa toppen av dette er denne byen full av skapnarkomane. ikke et vondt ord om dere som er narkomane men dette er til dere nynarkomane og partydopere. dere som tror dere er uroerlig fordi dere tror dere er noe i bylivet. jeg ser en forandring som er forkastelig. hvor dere setter yngre og yngre paa dop og tvinger de inn i et liv ingen burde vaere i. alle utlendinger som nu er narkomane som knekker i knaerna og ikke skjoenner hvem de er. veit dere at dere oedelegger fremtiden deres? veit foreldrene deres hva dere holder paa med? nei det er ikke saa synlig paa utenlandske mennesker at de bruker heroin men jeg ser dere. overalt i hele denna byen som en gang var saa fin og som folk kunne gaa rundt i uten aa vaere engstelig for aa bli voldtatt rusa ned eller overfalt.

dere har hatt bra jobber hvor dere sitter og tar kokain i skjul og selger dop til folk paa baade deltid og heltid. dere har barn paa deling og ruser dere baade paa deltid og heltid. dere forgifter folk med sykdommer og loegner om oss som ikke lever dette helvetes livet. men sliter paa grunn av mishandling eller overgrep. dere starter utesteder festivaler hvor det selges dop i skjul og tror dere kan komme dere unna ved aa bruke sex og penger. hva i helvete er dette for et land? velferdstaten norge setter dere som er misbrukere foran oss som virkelig har problemer eller vaert igjennom og har alvorlige sykdommer. dere sykemelder dere og jukser dere til stoette fra nav ved aa klippe lime og kopiere historier fra nettet. dere sminker dere og tar paa solbriller for at dere liksom skal se ordenlig ut! skjoenner dere ikke at dere begynner aa lukte sykdommer og dop lang vei? er det saa lite intelligens i disse generasjonen at dere velger aa ruse dere for aa tro dere er noe? vil dere virkelig ende opp med sproeyta i armen?

der dere sitter i laante leiligheter eller arva hus og pusser opp og stapper dere fulle av dop og klipper og limer for aa faa enda mere penger fra nav og familie. er detta riktig? er det dette skattepengene vaare skal gaa til? jeg tipper mange av dere jobber svart og driter i aa betale skatt! jeg tipper dere gjoere innbrudd og stjeler av oss som er aerlige. vi som vil ha et samfunn hvor folk kan smil og le igjen. jeg tipper dere loeper rundt og lager loegner sladrer og planter ting for at det skal gaa utover oss andre som aldri har gjort noe galt. jeg tipper mange av dere allerede egentlig er paa heroinen uten aa innroemme det. men hva i helvete har det egentlig aa si naar dere har gravd deres egen grav?

vil dere virkelig stoette disse menneskene som tar egne valg og bruker dop og tror at det er en grunn til aa faa hjelp av staten eller nav. skjoenner dere ikke at misbruk er et valg en enkelt person tar og at det absolutt ikke hoerer hjemme noe sted utenom gatelangs i en asfaltjungel hvor dere kun oedelgger hverandre tilslutt?

ja det er en trist skjebne ja dere burde faa hjelp men hvorfor skal dere gaa foran oss som trenger hjelp er det store spoersmaalet? veit dere at dere selv har ansvar for aa komme dere ut av narkohelvete og at det ikke er en grunn til aa late som dere er syke eller sliter psykisk?

veit dere at rus og psykiatri egentlig ikke hoerer sammen? for det er helt naturlig aa faa medfoelse for mennesker med rusproblemer og ville hjelpe. men i enden er det kun deg og ditt problem. saa hvorfor er dette stoetteapparatet saa skuddsikkert mens det aa vaere utsatt for mishandling blir sett paa som aa vaere gal?

much love

I Feel


We walk around on this earth like we own this place. But in reality we borrow “time, destroy the planet, each other, some chose hate instead of love and only think of themselves. How did it come to this, how did humans come to believe that we rule alone? When the truth is that we could not exist without animals!

I have to say I feel sorry for humanity and the future of you lost souls! Hopefully my blood will try to make this world a better place for everybody, both animals and humans. Yes it is true we are different, some are vegans, vegetarians, eat meat and so on. The thing is that there is no right answer for this, because of the difference in humans, rich verses poor, healthy verses sick. When I am alone I always cry, because the thought of life makes me sad. In this world there are so many rich people, but what good does that do when humans spend their money on things and cruelty to destroy others? You should try to give back to society, help the ones in need, stand up for the weak and make your time here worth your while! It is not important to have a big house, all the materials things or a lot of money if you do not live with your heart and soul!

I know all this, as I always wanted everything, but as I grew older I see what really is important! Live with your heart on your sleeves, let people know when you are not OK, do not fake your life, do not chase things and do not let money lead your way! Live with a wealthy heart, healthy soul and always choose happiness! Because when you do not have anything left, love and heart is everything. Coming home to someone who cares, ask you how your day was, feed you, hug you, love you and never judge you! It is not where you live that counts, it is how you live your life. If someone smiles to you when you are out walking, smile back – because we are all the same, no matter where we are from!

This world makes me so sad, because there are still people who believe that they are worth more than others just because they have grown up with people who put bad thoughts in their head!

As a child from an orphanage, an orphan, I have so much to be thankful for! I am thankful for my korean family, that gave me the chance to a new life filled with love, my norwegian family for giving me good values, a country with a health system and the love from people whom I truly love! There are no words that I can use to describe to you how my heart really feels, all I can say is that I am blessed to be experiencing love on a daily base from myself again now!

Of course I would give my all to meet my korean family, but I also know how heartbreaking it can be for my biological parents to admit that they had to give me up. So if you see this or if i get to meet you before I leave this world; I am humbled, thankful  and blessed in life! I have a heart of gold and a motherland that accepts me for me!

IMG_2577

Love,

김유화

The Ambassador Of South Korea In Norway


It all started in July and has been the dream I secretly dreamed my whole life. So I’ve been thinking of this for a while and searching online but I did not find information about it anywhere. So I went to the embassy of South Korea and asked where I could learn Korean. The man behind the glass kindly help me and printed out some pages for me with all the information I needed. I thanked him and walked out. I instantly called my mom and ask if I could get a Korean language lesson for my birthday present this year? And she kindly answered “of course you can if this is what you want. Education is never a heavy burden.”


I ran home and emailed the school and started on 29 August 2016. And we got a schedule for the whole semester and in there we had scheduled a literature evening, and there were a contest. I have been writing my whole life, so I thought about it and decided to write a poem. It took me probably about 15 minutes tops. And then I emailed it to my teacher and she translated to Hangeul for me. And then my practice started. I practiced all the time and we also did a small roleplay the with the class and performed a song called 보보보.


I was so nervous for the deadline and through the evening it felt like it was a 1month wait! And I also had so much nerves and I was just hoping to make my teachers proud. So finally the time came and I read my poem in my not so good korean. And I won! Best of the best! And the price was next semester free on the Korean school and I was so happy that I even started to cry I think I never won one thing alone in my life! So this was pretty much a huge deal for me and it’s from my heart and soul so yes it’s something I should probably be proud of. And it got me a Facebook message from the admin’s at school and she asked me if I wanted to join them for dinner at the ambassadors the house on the 16th of November at the Embassy of South Korea because he was really impressed with my performance and my writing. And I of course momentarily said YES and thank you for the invitation for this event.


I just kept on smiling. And then the evening came I got dressed up, sent snapchat’s all around for my own outfit to be approved. And I got thumbs up so I just took my umbrella because it was raining and walked out the door. I am walking to the tram into the tram to the underground. My wish and expectations for this night made me speechless! I was a little early and the texted my teacher that I was in the bakery waiting. And I also went to a few pharmacies before. And then she came in, and she had to get dressed or change so she changed the look in the bathroom. Then we went to the bus and that was the shortest way to walk to the house. We also met a few others, so we went together to the house.  I walked up and it was one of the most amazing house I’ve ever seen here in the Norway. And they are such warm people! I prepared a little story and like a kid I wrote it on the big yellow papersheet with the purple calligraphy pen. I think they liked it…. I think or feel the writing looked like an four year old kid drawing..but yeah anyway I am kind of. And then we had the food and they do so much in so many different things. The food was amazing and filled me like a fat kids love cake! For the first dish, the scallops a salad, then the fried vegetables like lotus, squash, shrimp and pumpkin i think. Then there were something with the kimchi with oyster and pig, then there was this roll but it was salmon with spinach and a sauce and then the soup the cabbage with the rice and purple beans the kimchi, squid and then lastly it was desert: the cheese cake and fruits and we had wine.


I took a lot of pictures and the others where taking a lot of pictures and it was such a lovely night, we talked about how I found the Korean school and of the other girl from school who also got invited.  I was so honored and I got the seat next to the ambassador, it was such a dream fulfilled! And after the dinnner I was so fired up so I couldn’t go home so I went to Rock-In and played some pool and drank a little more.

Love,

Any Bryde

Beat’n Jeg Savner


Finne ny musikk er som medisin for sjelen, smøret på brødskiva, bensinen i bilen og vannet i kroppen. Det meste kan kureres med  musikk, rytmer gjør meg glad og noen ganger trist. Det er en av triksene jeg bruker for å ikke føle meg helt alene i verden. Jgg skrur opp lyden, synger og glemmer alt noen minutter eller timer. Savnet jeg føler når jeg hører musikk som minner meg om bestemte personer, blir jeg ofte lei meg og glad om hverandre. Det er også litt underlig å se meg selv skrive på norsk, siden jeg er vandt med engelsk. Blir vel en del av meg etterhvert dette også. 

Jeg skulle ønske det var flere spontane mennesker her i verden, bare gutse litt, tøye en grense og se hva som er på den andre siden. Mitt liv er fylt med opplevelser og jeg håper det vil fortsette slik. Jeg er på veien for å falle, men hvordan det vil gå vil tiden vise. Jeg er tryggere med denne personen enn noen andre, jeg føler at han vil mitt beste og at vi skal dele historier sammen, lage et drømmeliv. Vil dette virkelig skje og er dette ekte, jeg har aldri hatt denne følelsen før. Jeg elsker like mye som jeg hater, jeg ser i svart og hvitt, har en mørk side, mange personligheter, flere humørskiftninger enn de fleste, men jeg mangler det synlige såret, skaden som alle kan se. En mental sykdom er ikke synlig for de fleste. Ensomheten er så virkelig for meg at jeg skulle gitt hva som helst for å ikke ha det slik, men medisiner virker ikke på alt. Jeg tar Orfiril, Seroquel, Tolvon, Valium og Mogadon. Fire ganger hver dag svelger jeg piller, en rutine i hverdagen og de hjelper vel noe. Utenom deppresjonene, de kommer og varer. Så når “endelig” en manisk periode kommer, ja jeg sier endelig fordi det gir meg et løft, blir jeg fryktelig impulsiv og ekstrovert.

Jeg savner deg, du som forstår, får meg til å le, smile, vil meg det beste, holder rundt meg når jeg trenger det og ikke minst er her for meg samme hva. Det å føle seg uønsket er ikke en hyggelig tanke å gå rundt med hele tiden. Alt dere forteller meg som skjer, alt jeg prosesserer, alle mine egne tanker, det jeg sier og deres svar. Så kommer stemmenes svar, jeg har ikke kontroll på dem og de er mange. Men det å stenge meg inne i min egen leilighet fungerer helt till panikk anfallet kommer. Så jeg har lært meg å leve med dem. Hvor lenge eller hvorfor de er her, vet jeg ikke. Selvfølgelig lurer jeg, det er ikke et sekund uten at jeg hører negative ord, bemerkninger og ser hallusinasjoner. Hvorfor det er noen mennesker som trugger denne siden mer enn andre forstår jeg ikke enda. Som jeg har sagt før, jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen, jeg føler meg fremmed og så ulik allle andre. Jeg vil ha en å sitte stille sammen med, en som masserer føttene mine utenatt jeg spør… 

Og jeg vet du finnes, for de beste dagene i livet har enda ikke vært og med all min ulykke bør the rainy days være over snart..

Love,

AnyBryde